IKKE SELVSAGT:For Krystyna og Ryszard Lenkiewicz har pandemien vært en påminnelse om at vi ikke kan ta noe for gitt, selv ikke messen. Det har fylt dem med takknemlighet. Foto: privat
Krystyna og Ryszard Lenkiewicz bor i Åros og tilhører Drammen menighet. For noen år siden kom de til Norge, her fant de jobber og et katolsk samfunn de er aktive i. Krystyna er kateket i sin menigheten. De har tre voksne barn og tre barnebarn.
Bilde
Tekst: Marta Tomczyk-Maryon
Da koronapandemien rammet Norge i februar 2020 innførte kirkene strenge smittevernsregler. I perioder har sågar kirkene vært stengt, iallfall har det ikke blitt feiret offentlig messe.
– Hvordan har det virket inn på deres trosliv?
– Stengte kirker var en tung og trist opplevelse for oss, men situasjonen har også avstedkommet refleksjon: Det viste seg nemlig at det som virket selvsagt, ikke var selvsagt. Messer som alltid var tilgjengelige, var plutselig ikke lenger tilgjengelig. Selvfølgelig har vi sett på strømmede messer fra katolske menigheter i Norge, forteller Krystyna.
– Har smittevernstiltakene ført til at dere mer enn før lever troen sammen, i familien?
– Hjemme har vi dannet et eget bønnested, som består av et alter med et stearinlys, et bilde av Den oppstandne Kristus, en statue av Jomfru Maria og noen blomster; det er alltid en hvit duk på alteret, sier Krystyna, før Ryszard legger til:
– Vi prøver å tilpasse alterets utseende etter den liturgiske kalenderen. Her ber vi sammen, og det er blitt vår «hjemmekirke», sier han og forteller om hvordan det har gitt dem mulighet til å be sammen også hjemme.
– Det hjelper oss til å oppleve bønn og messe på en annen måte – det er nesten blitt som å gå til messe i kirken, sier Ryszard.
«Vi savner ikke det som er trivielt for oss, men det vi elsker», sa biskop Bernt I. Eidsvig i én av sine prekener i påsken 2020.
– Hva har dere savnet?
– Selv om vi har fulgt messer på nett og setter pris på det digitale tilbudet, savner vi å gå til nattverd og fellesskapet i kirken. Som kateket holder jeg mange online-møter med barn og unge, men jeg spør stadig meg selv: ‘Når skal vi møtes i det virkelige liv’, sier Krystyna.
«Legfolk må bidra med større aktivitet og engasjement i Kirken.»
Krystyna
Familiebønnens kraft
27. mars 2020 sa pave Frans under sin bønn påPetersplassenat «koronapandemien ikke er Guds dom over menneskeheten, men Guds henstilling til oss om å finne ut av hva som er viktig i våre liv – og å leve deretter».
– Hva har dere funnet ut?
– Som ektepar oppdaget vi at alle de materielle verdier, slik som hus, bil, andre ting og vårt arbeid, er gaver gitt til oss fra Gud. Men størst og viktigst av alt er kjærligheten, den overvinner frykten, sier Krystyna, mens Ryszard følger opp:
– Covid-19-pandemien har gjort at vi reflekterer litt dypere over meningen med livet. Vi oppdaget også et dypere forhold til Gud, en personlig relasjon, sier han.
Ekteparet forteller at de leser i Bibelen oftere nå enn før pandemien. De har også fordypet sin kunnskap om kirkehistorie og kristendom.
– Det er et fascinerende tema. Og la meg legge til én ting til: Jeg har begynt å studere teologi, sier Krystyna før hun fortsetter:
– Vi har virkelig forstått familiebønnens kraft. Den gir en utrolig styrke i livet som vi kan overføre til barn og barnebarn.
– Vil deres erfaringer i koronatiden endre måten dere lever livene deres på i fremtiden?
– I fremtiden vil vi holde på vanen med å be sammen i familien og med å velsigne hverandre hver dag når vi går på jobb, sier Ryszard.
Deres måte å tenke på har også endret seg, ifølge de to.
– Vi tror ikke lenger at vi fortjener messen, fordi vi er «de viktigste». Vi har vel kommet frem til at legfolkets rolle i Kirken bør endres litt, sier Krystyna og forklarer at hun mener at de troende ikke kan legge alle oppgaver og innsats over på de geistlige:
– Legfolk må bidra med større aktivitet og engasjement i Kirken. Jeg tror at samtaler og en personlig kontakt med prester er viktig. Det hjulpet meg mye i denne krevende pandemitiden, vedgår hun.
«I fremtiden vil vi absolutt holde på vanen med å be sammen i familien og med å velsigne hverandre hver dag når vi går på jobb.»
De har kommet tettere på troen i løpet av en tid med mindre kontakt med alle andre. Det har gjort inntrykk.
– Vil dere dele et konkret sitat, en bønn eller salme som har betydd mye for dere under koronapandemien, med St. Olav kirkeblads lesere?
– Vi har funnet stor glede i å be salmer fra Salmenes bok. I pandemien har Salme 91 vært spesielt viktig for meg. Den har liksom festet seg i minnet; den er veldig oppløftende, og passer godt i denne vanskelige tiden, sier Krystyna.
Svartedauden: Byllepest som rammet Europa i perioden 1347 – 1353. Kom til Norge i 1348. Svartedauden antas å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde. Minst en tredjedel av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner.
Spanskesyken: Influensapandemi i perioden 1918 – 1920. 50 – 100 millioner mennesker døde i verden, omkring 15 000 døde i Norge. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne. Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom.
Koronapandemien: Pandemien begynte i storbyen Wuhan i Hubei-provinsen i Kina i desember 2019. Viruset – SARS-CoV-2 – ble identifisert av kinesiske helsemyndigheter 7. januar 2020. 30. januar 2020 erklærte WHO utbruddet som en «alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse». Over 3,5 millioner mennesker har dødd av koronasmitte i verden, 783 har per 1. juni 2021 dødd i Norge.
