Den katolske kirke er ikke som et tidløst skip som seiler uanfektet over tidenes opprørte hav. Den består av mennesker som er barn av sin tid på godt og ondt. Dens ytre skikkelse av idag er resultat av historisk utvikling. Ikke minst er den preget av at den har mistet mange som kunne tilhørt den, til islam, og, ved splittelsene, til den ortodokse kirke og de reformerte kirker.
Det er fristende å idealisere fortiden når samtiden er elendig. Det er fristende å gjøre Konstantins tid, høymiddelalderen, eller endog 1900-tallet, til norm. Mye uro etter Vatikan II kom av den feiltagelse at for eksempel messeliturgien fra tiden etter Tridentinerkonsilet skulle være «evig», og at å forandre den skulle være «brudd med tradisjonen». Men Kirken må se fremover og være villig til å forandre historisk betingede former. Kirken vil preges av samfunnsforholdene og kulturen. Samtalene med andre kirker må få følger. Ved synoden i Roma i 1985 oppfordret de nordiske biskoper til å undersøke om oldkirkens diakonisser var ordinerte – altså om Kirken tidligere har ordinert kvinner – og til å se på de praktiske muligheter for å prestevie gifte menn.
Den katolske kirke trekker aldri tilbake gamle offisielle erklæringer, som for eksempel Tridentinerkonsilets vedtak. De korrigeres ved at det sendes ut nye dokumenter om samme emne. Vil man kjenne Kirkens tro og liv, må man gå til tekster som er à jour.
Uansett hvilken ytre skikkelse Den katolske kirke får i fremtiden, vil den fortsatt være Den Hellige Ånds redskap, bringe apostlenes vitnesbyrd om Kristus og all sannhet som er den betrodd, til menneskene, og slik føre dem til Gud.