Den hellige Devota (Deivota; fr: Dévote, Divue) ble født i 283 på et sted som het Quercio et stykke opp i bakkene fra den romerske byen Mariana i dagens kommune Lucciana i departementet Haute-Corse på Corsica. En annen kilde sier at hun kom fra havnebyen Ajaccio (kors: Aiacciu) i departementet Corse-du-Sud. Som ung jomfru hadde hun bestemt seg for å vie sitt liv fullstendig i Guds tjeneste. I forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305) og hans medkeiser i vest Maximian Herculeus (286-305) ble hun i 303 eller i begynnelsen av 304 arrestert for sin tros skyld. Etter ordre fra prefekt Barbatus ble hun fengslet og torturert. Hennes munn ble knust og hennes kropp ble dratt gjennom steiner og tornebusker. Til slutt led hun martyrdøden, enten på strekkbenken eller ved å bli steinet til døde. Etter hennes død beordret provinsguvernøren at hennes legeme skulle brennes for å unngå at det ble gjenstand for noen kult, men noen kristne reddet det fra flammene og la det på en båt, som ble styrt av kapteinen Gratian, presten Benenato og hans diakon Apollinaris.
De ville dra til Afrika, hvor de tenkte at noen ville gi henne en kristen begravelse. Men i de tidlige timer av reisen oppsto det en storm. Fra munnen til den livløse Devota kom det en due, som ledet båten til den lille dalen Les Gaumates, nå en del av fyrstedømmet Monaco mellom Nice og Ventimiglia, hvor det ifølge legenden allerede sto et kapell viet til den hellige Georg. Der gikk de på grunn den 27. januar, i henhold til tradisjonen i en busk med blomster som var svært tidlig for den kalde årstiden.
Det lemlestede liket av den unge martyren ble deretter oppdaget av fiskere, og til hennes ære ble det reist et kapell hvor det i dag står en sognekirke viet til henne, nær havnen i Monaco. De troende i Monaco eller sjømenn på gjennomreise begynte å samles på hennes grav, og så begynte de første miraklene å skje. Under sarasenernes invasjoner ble martyrens levninger brakt i sikkerhet i klosteret i Cimiez i Nice. På grunn av faren for vanhelligelse ble de mye senere flyttet til hennes kirke, som var restaurert for anledningen av fyrst Antonius I av Monaco (1701-31). Hennes legende ligner dem som fortelles som andre helgener i regionen, som de hellige Reparata og Torpes.
En natt i 1070 stjal en sjøkaptein ved navn Antinope på et florentinsk skip skrinet som inneholdt relikviene av helgenen med den hensikt å forhandle om utbetaling av løsepenger. Denne helligbrøden ble heldigvis kortvarig, siden en plutselig og voldsom vind ifølge legenden hindret den kriminelle i å sette seil, og en gruppe fiskere klarte å jage ham og fange ham. Han ble arrestert og brakt til kongsgården, hvor Ugo Grimaldi dømte ham til amputasjon av ører og nese. Båten hans ble senere brent på stranden som et sonoffer.
Det fortelles også om hvordan helgenen på 1500-tallet, under en krig mot Genova og Pisa, beskyttet Monaco da fienden beleiret fyrstedømmets festning. I en periode på seks måneder ble deres angrep gjentatte ganger slått tilbake av monegaskerne, som Devota hadde vist seg for og beroliget dem med at de hadde Guds beskyttelse og ville oppnå seier. Den 15. mars 1507 trakk faktisk de genovesiske styrkene seg tilbake. Hun ble dermed valgt som skytshelgen for fyrstedømmet og fyrstefamilien Grimaldi. Slutten på et pestutbrudd i 1631 ble tilskrevet Devota, og det samme gjaldt utvisningen av spanjolene om natten den 17. november 1641 – en galei som ble tatt fra spanjolene, ble omdøpt «Devota». Monegaskiske mynter med bilde av Devota ble utstedt på 1500-tallet fra regjeringstiden til fyrst Honoré II av Monaco (1604-62). Om kvelden den 26. januar 1924, under styret til fyrst Louis II (1922-49), ble skikken innført med å brenne en liten båt etter en kort gudstjeneste til minne om tyveriet av relikviene i 1070.
Legenden om Devota (Passio Devotae) ble kjent gjennom flere offisielle kopier fra 1600- og 1700-tallet fra de originale dokumentene som hadde forsvunnet. En versjon av disse kopiene ble trykket for første gang i 1613 i Lyon. I den samme perioden ga mange italienske, korsikanske og franske forfattere ut verker inspirert av den. Temaet med relikvier som føres over sjøen i små båter, finnes også i legendene om andre helgener i regionen, som de hellige Reparata og Torpes, skytshelgener for henholdsvis Nice/Firenze og Pisa/Saint-Tropez.
Den eldste versjonen av denne legenden vi kjenner til, er fem århundrer eldre enn de tidligste kopiene og ble oppdaget av Claude Passet i den store samlingen av manuskripter i Nasjonalbiblioteket i Paris, i form av fire sider bundet i et latinsk manuskript og datert til sent på 1000-tallet eller tidlig 1100-tallet gjennom skrift og innhold. Dette pergamentmanuskriptet kommer fra et gammelt kloster i det sørvestre Frankrike. Det kan ha tilhørt kardinal Mazarin før det ved hans død gikk over til Det kongelige bibliotek (senere Nasjonalbiblioteket).
Mellom 1727 og 1751 ble det tre ganger forsøkt å få offisiell anerkjennelse fra Roma til tittelen «skytshelgen for kongeriket Korsika» for Devota, men det ble avvist, ettersom det knapt fantes bevis for hennes eksistens. I 1731 ble den unge martyren valgt som øyas beskytter. I 1820 erklærte den første biskopen av hele Corsica, etter sammenslåingen av de seks tidligere bispedømmene på øya, de hellige korsikanske martyrene Julia og Devota som «hovedskytshelgener for Corsica». Dette ble etterfulgt av et dekret av Rituskongregasjon datert den 14. mars. Noen ganger identifiseres Devota med denne Julia, som ble beskrevet på latin som Deo devota («hengiven til Gud»), og beskrivelsen ble feiltolket som et fornavn.
Kilder: Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, palais.mc - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. oktober 2013