Hvorfor kan kun prester konsekrere Eukaristien?

Spørsmål: Hvorfor kan kun prester konsekrere (innvie) Eukaristien (nattverden)?

Svar: Det enkleste svaret er – fordi det er jobben deres. Å spørre hvorfor kun prester kan konsekrere Eukaristien, er nesten som å spørre hvorfor kun stortingsrepresentanter kan avgi stemme ved voteringer i Stortinget, eller hvorfor bare hjernekirurger tillates å foreta hjernekirurgi. Det er oppgaven deres.

Det virkelige spørmålet er hvorfor det må eksistere et ministerielt prestedømme i tillegg til det alminnelige prestedømme som alle kristne har del i. For å forstå dette er vi nødt til å stanse opp et øyeblikk.

Det menneskelige samfunn krever en arbeidsdeling. I samfunnet finnes det ikke noe slikt som en ekte altmuligmann. Selv om folk hadde mestret alle de nødvendige ferdigheter (noe de ikke kan), har de ikke nok tid til å sørge for den livskvaliteten som samfunnet kan gi. Utenfor samfunnet er livet – for å si det rett ut – vemmelig, brutalt, og kort. Pionerene i Amerikas fjell i det 19de århundre kan ha vært barske, men de hadde også overraskende korte liv, ikke mer enn noen få år så snart de forlot sivilisasjonen. Mennesket er et sosialt vesen. Som Gud sa, «Det er ikke godt for mannen å være alene.» (1 Mos 2,18). Gitt at den menneskelige natur krever et samfunn og et samfunn krever en arbeidsdeling, krever menneskenaturen indirekte at det eksisterer all slags beskjeftigelser: bønder, herskere, skrivere, snekkere, og prester – menn som forvalter de hellige ting.

Det er en god grunn til dette. De hellige ting er de viktigste ting som finnes, hvilket betyr at de av alle ting krever en spesialist til å forvalte dem. Blant de hellige ting er å gjennomføre den rette tilbedelse av Gud i fellesskapet, velsignelsen av folket, undervisning av folket, og den pastorale ledelse av folket – som alle blir tillagt både gammeltestamentlige prester og nytestamentlige presbyter-prester.

Det viktigste i tilbedelsen i fellesskapet for en prest er ofringen av offergaver til Gud på folkets vegne. For prestene i Det gamle Testamente var dette dyreslaktingen: for prestene av Det nye Testamente er det frembærelsen av den levende Kristus' offer til hans Far, slik han gir seg selv til Faderen i hans himmelske forbønn på våre vegne som vår yppersteprest. Hvis Gud forlangte spesialister selv for dyreofringene, hvor meget mer vil han ikke forlange spesialister til å spille en rolle i den levende Kristus' ofring av seg selv til sin Far.

Dette blir straks en del klarere hvis vi betrakter Realpresensen (det at Kristus reelt er tilstede med legeme, blod, sjel og Guddom) i Eukaristien. Hvis enhver legmann kunne konsekrere elementene, ville Kristus lide talløse krenkelser i Eukaristien. Bare en som har blitt spesielt opplært og som er spesielt pålitelig må tillates å forvalte i denne hellige handling. Vi kan se hvilken ulykke som ville skje dersom enhver kristen kunne konsekrere elementene, hvis vi tar en kikk i Paulus' første brev til Korintierne (1 Kor, 11,20.27-30):

«Og når dere så forsamles, blir det ikke noe Herrens måltid dere holder. Nei straks dere er til bords, får hver enkelt det travelt med hva han selv har bragt med, så den ene sulter, mens den annen drikker seg beruset. … Slik at enhver som spiser brødet eller drikker Herrens beger på en uverdig måte, han skal stå til ansvar for Herrens legeme og blod. Så får da enhver prøve seg selv før han spiser av brødet og drikker av begeret. For den som spiser og drikker uten å akte på Herrens legeme, han spiser og drikker seg selv til doms. Det er derfor det er så mange syke og skrøpelige blant dere, og adskillige som er sovnet inn.»

Korintierne krenket Kristus i Eukaristien på en slik måte at Gud slo dem til døden! Gitt at dette er slik han verdsetter av sin Sønns nærvær i Eukaristien, hvordan kunne han tillate at enhver kristen, uansett hvor frafallen, dårlig utdannet, heretisk, eller til og med i mental ubalanse, skulle konsekrere nattverdselementene? Talløse ulykker ville bli resultatet! Det finnes rett og slett ingen måte Gud kunne tillate andre enn en person spesielt lært opp til en korrekt forvaltning av sakramentet, i å konsekrere.

Vi kan se fra fortellingen om Korah (4 Mos. 16), hvor alvorlig Gud tok det når en alminnelig prest tilrev seg forvaltningen av de hellige ting i Det Gamle Testamentet (alvorlig nok til at han drepte dem og deres ledsagere). Nå som Det Nye Testamente er her og det finnes enda helligere ting å administrere, tar han det enda mer alvorlig når en alminnelig prest tilriver seg det ministerielle prestedømme. Som Judas advarer oss, finnes det de i den nytestamentlige kirken hvor «… et opprør som Korahs har ført dem i undergangen.» (Judas' brev, 11).