Det kongelige barne- og familiedepartement
Oslo / Trondheim / Tromsø, 30. juli 2003
Vi viser til endring i ekteskapsloven paragraf 7, bokstav 1 som departementet har informert om i rundskriv av 4. juli 2003. Lovendringen innebærer at hver av brudefolkene skal erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.
Den katolske kirke har alltid - og til alle tider sterker og klarere enn mange stalige myndigheter - vektlagt at ekteskap aldri kan inngås ved tvang. Vi har likeledes alltid fremhevet ektefellenes likestilling mht. ekteskapsinngåelsen og den derav følgende forpliktelse til samhold. I så henseende brakte kirken for over tusen år siden (den gang den udelte katolske kirke) en ny holdning til Norge.
Derimot finner vi det ikke bare uheldig, men problematisk at man skal avgi en erklæring på ære og samvittighet som nærmest underforstått legger inn retten til skilsmisse som et premiss for selve ekteskapsinngåelsen. Til nå har skilsmisser vært gitt med grunnlag i en eller annen rettsordning, men aldri i kraft av et eller annet "forbehold" i selve ektevigselen eller den ekteskapsstiftende "kontrakt". Vår pastorale erfaring er da også at dette vanligvis ikke danner en del av ektefellenes individuelle forutsetning når de gifter seg.
I fremtiden kan det se ut som om selve ekteskapskontrakten åpenbart ganske utilsiktet får et nytt innhold. I katolsk sammenheng skaper dette ikke bare et pastoralt/dogmatisk problem, men det problematiserer i seg selv innholdet i den norske ekteskapsinstitusjon.
For katolikker blir det direkte krenkende om staten fratar dem muligheten til å inngå ekteskap uten direkte eller indirekte å ta et personlig/individuelt forbehold om retten til skilsmisse. For oss blir det nødvendig å spørre hva vi kan gjøre for igjen å sikre denne mulighet ganske utvetydig.
Vi beklager sterkt at Stortinget ikke gav Barne- og familiedepartementet den tid til å utrede lovendringen, herunder gjennomføre høringer, som departementet hadde ønsket. Fordi vi ikke er imot intensjonen ved lovendringen, bare mulige utilsiktede konsekvenser av den, mener vi at vi i en høringsprosess kunne bidratt til å få en mye mer tilfredsstillende formulering.