Om overgrep i Kirken
FELLES ANSVAR: – Vi må alle ha et vaktsomt blikk og følge med på det som skjer i våre menigheter. Det er alle tjent med, sier Georg Fredrik Rieber-Mohn, leder av OKBs Fagetisk råd, om hva som skal til for å hindre overgrep. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Det er nylig lagt frem avslørende rapporter om seksuelle overgrep i både den amerikanske og tyske Kirken. På nyåret har pave Frans innkalt samtlige presidenter for verdens bispekonferanser til møte. Beskyttelse av mindreårige og sårbare voksne er eneste tema. – Kirken må praktisere full åpenhet og stille sine arkiver fra behandling av interne disiplinærsaker til rådighet for granskere og eventuelle etterforskere, påpeker Georg Fredrik Rieber-Mohn, leder av Oslo katolske bispedømmes Fagetiske råd.
Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Den erfarne juristen, som både har vært høyesterettsdommer og riksadvokat, er meget tydelig i sin omtale av Kirkens innsats for å rydde opp i allerede begåtte overgrep og hindre nye:
– Uten at jeg har full oversikt over alt som er gjort fra Kirkens side for å rydde opp i disse grufulle sakene, er det mitt inntrykk at Kirken hele tiden er på etterskudd og er uten en helhetlig og konsistent plan. Et tegn på dét er vel at paven innkaller til møter og konferanser for å drøfte disse vanskelige spørsmålene. Regionalt og lokalt finnes det planer for å forebygge overgrep, men de er nok forskjellige og bygger ikke på en felles, omforent og autorisert kirkelig strategi, sier Rieber-Mohn.
Han leder Fagetisk råd, som samles iløpet av november for å begynne revideringen av bispedømmets «Beredskapsplan – Prosedyrer når kirkelig medarbeider er mistenkt for eller har gjort seg skyldig i seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell adferd».
«Fortielser og flytting av problemer (les: overgripere) er fullstendig uakseptabelt.»
Mange snakker om en tidligere fortielseskultur i Kirken og at kirkeledere har sett vekk i forbindelse med overgrepssaker. Hva skyldes en slik ukultur og hvordan kan den endres?
– Det er vanskelig å svare godt her, utover det banale at kirkelige ledere trodde man løste problemene ved å flytte overgripere, og at man selvsagt ikke ville ha slike alvorlige svikt fra geistlige alminnelig kjent. I det lå ingen aksept av overgrepet, men naiviteten var påfallende. Samtidig må nok denne holdningen forstås ut fra fortidens alminnelige kultur, der seksuell problematikk og skamløse gjerninger ble fortiet og dysset ned. Det gjaldt i familier og i samfunnet som helhet. Krav om full åpenhet, slik moderne media forlanger det, er blitt til på et sent stadium i utviklingen. Men i dag er det ingen vei tilbake. Fortielser og flytting av problemer (les: overgripere) er fullstendig uakseptabelt. Kirken må praktisere full åpenhet og stille sine arkiver fra behandling av interne disiplinærsaker til rådighet for granskere og eventuelle etterforskere.
Pave Frans anklages også for ikke å gjøre nok, men kun å prate. Professor emeritus Ola Tjørhom sa for eksempel på NRK Urix lørdag 3. november at «... det er slik, etter mitt syn, med nåværende pave at han snakker veldig mye mer enn han handler. Det gjelder også i forhold til disse seksuelle overgrepene.» Hva kan paven egentlig gjøre?
– Denne professoren har lenge uttrykt mistillit til nær sagt alle etter-konsiliære paver som ikke har fulgt hans forståelse av Det annet vatikankonsil. Jeg er overbevist om at pave Frans, som de fleste katolikker, er dypt ulykkelig over det som nå er kommet frem om overgrep i kirken, og at han er fylt av en oppriktig vilje til å rydde opp. Etter mitt skjønn er det ingen enkle løsninger her. Paven gjør det rette ved å arrangere konferanser med tverrfaglig ekspertise som vil redegjøre for alle sider av problemkomplekset. Så kan vi etter hvert vente autoriserte kirkelige planer for hvordan sakene skal gripes an. Paven er jo naturligvis klar over at det i de enkelte bispedømmer arbeides til dels meget godt for å forebygge overgrep, og at den oppmerksomhet som er og har vært om disse forferdelige sakene, naturlig nok har skjerpet beredskapen i den globale Kirke, sier Georg Fredrik Rieber-Mohn.
- Prof. emeritus Tjørhoms svar til Rieber-Mohn. Vi beklager at feil versjon av svaret først ble lastet opp.
Kirken i Norge hadde sin egen overgrepssak i Trondheim i 2010–11, da biskop Müller tilsto overgrep mot en mindreårig. Hva gjorde Kirken med sine rutiner etter dette?
– OKB etablerte Fagetisk råd til å behandle saker om seksuelle overgrep. Og det ble iverksatt et arbeid med å utforme en egen beredskapsplan for bispedømmet. Denne planen er nå vel kjent og er et godt grunnlag for saksbehandlingen. Den er imidlertid foreldet på flere punkter, blant annet fordi norsk straffelovgivning er endret, og den trenger revisjon. Det arbeidet vil bli igangsatt. Så vidt jeg har registrert, har vi ikke hatt saker om overgrep mot mindreårige i OKB siden beredskapsplanen ble iverksatt.
«Hvis ikke saken er så alvorlig at overgriperen blir undergitt varetektsfengsling, må Kirken likevel akutt gripe inn og sikre at den mistenkte ikke får anledning til å begå eventuelle nye overgrep.»
Hvis det meldes inn mistanke om overgrep i Den katolske kirke i Norge, etterforsker Kirken saken selv, eller anmelder man saken til politiet?
– Hvis Fagetisk råd får en henvendelse om et mulig overgrep, vil man raskt innkalle til et møte og sette seg inn i saksforholdet. Viser det seg å være mistanke om et overgrep som er straffbart etter norsk lov, for eksempel fordi det dreier seg om vold eller mindreårig eller særlig sårbart offer, vil rådet overfor biskopen sterkt anbefale at saken så raskt som mulig anmeldes til politiet. Jeg er sikker på at biskopen umiddelbart ville følge opp et slikt råd. Da blir saken undergitt en betryggende behandling, og de aktuelle personer vil bli avhørt og bevis sikret. Den interne kirkerettslige behandling av saken bør da utstå til den ordinære straffesaksbehandlingen er avsluttet, eventuelt med en dom mot overgriperen. Hvis ikke saken er så alvorlig at overgriperen blir undergitt varetektsfengsling, må Kirken likevel akutt gripe inn og sikre at den mistenkte ikke får anledning til å begå eventuelle nye overgrep.
«Ved at saken således ikke er undergitt kun internkirkelig behandling, øker også tilliten til saksbehandlingen betraktelig.»
Hvorfor melder Kirken saker til politiet?
– Når alvorlige saker meldes til politiet, er det naturligvis fordi alle som begår straffbare handlinger i Norge så vidt mulig skal stå til ansvar for det. Det gjelder også prester og andre geistlige. Dessuten: Den straffeprosessuelle behandling i regi av påtalemyndighet og domstoler er den rettssikkerhetsmessig beste behandling en sak kan få. Den ivaretar både siktedes og offerets interesser. Det er en kontradiktorisk prosess, som gir aktørene rett til forsvarer/bistandsadvokat, med ulike rettigheter under sakens gang, blant annet rett til innsyn i saksdokumenter. Straffesaksbehandlingen i vårt land er også undergitt de menneskerettslige forpliktelser som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Endelig: Straffesaksbehandlingen er relativt åpen. Media får et visst innblikk og kan følge saksbehandlingen, dog under hensyn til personvernregler, som også er forankret i menneskerettighetene. Ved at saken således ikke er undergitt kun internkirkelig behandling, øker også tilliten til saksbehandlingen betraktelig. Kirken slipper å få mistenksomhetens søkelys på seg: Beskytter den sine egne? Den slags spørsmål blir ikke så relevante, mener Georg Fredrik Rieber-Mohn.
Kirken har tidligere stått for en selvjustis som også har betydd hemmelighold. Kan Kirken i Norge komme til å holde eventuelle overgrepssaker hemmelig?
– Ikke de alvorlige saker som meldes til politiet. Mindre alvorlige saker, hvor det ikke er mistanke om straffbare forhold, men for eksempel en geistlig persons brudd på sølibatløftet, vil naturligvis bare bli undergitt en intern behandling og ikke bli kjent for andre enn dem som er involvert på en eller annen måte.
Hva gjør man om man selv mener seg utsatt for overgrep eller mistenker at andre er utsatt for det?
– Det beste råd jeg kan gi, er å underrette Fagetisk råd, eventuelt biskopen, som vil oversende saken til rådet.
Hvis en liten gutt forteller til sin far at noen i Kirken har forgrepet seg mot ham. Hva gjør faren da?
– Faren står naturligvis fritt, han kan gå direkte til politiet, om han ønsker det. Men han kan også gå til Fagetisk råd først for å få en forundersøkelse av hvor alvorlig forholdet er. Deretter kan han eventuelt ta saken videre til politiet. Her velger han selv den løsning han har mest tro på.
Hvis en som er anklaget for et overgrep, nekter skyld. Mens offeret står på sitt. Hvordan håndterer man det i en liten katolsk menighet?
– Er saken anmeldt til politiet, vil dette finne sin løsning under etterforskningen. Det er jo en helt vanlig situasjon under straffesaksbehandling. Er saken mindre alvorlig og behandles av Fagetisk råd, vil mistenkt og offer bli intervjuet grundig av representanter for rådet. Også anmelder vil bli intervjuet og eventuelle medlemmer av menigheten som på en eller annen måte er involvert. Rådet vil så ta stilling til bevismaterialet. Utfallet kan bli at rådet tror på offeret og anbefaler biskopen å treffe tiltak overfor overgriperen, slik at man så vidt mulig forhindrer nye overgrep. Hvis rådet ikke finner overgrep bevist, må man henlegge saken og eventuelt legge til rette for at «offeret» får en sjelesørgerisk samtale med en prest som vedkommende har tillit til. Den som har vært mistenkt, kan også få råd om å opptre annerledes og ikke pådra seg unødig mistanke.
Hvordan skal man forholde seg til en som forteller om overgrep? Hva skal man si til vedkommende?
– Kort og godt: Råde vedkommende til å henvende seg til Fagetisk råd eller til biskopen og fortelle det han eller hun måtte ha å anføre.
Hvordan tar Kirken i Norge vare på et overgrepsoffer etter at overgrepspersonen er dømt i rettsapparatet?
– Vi har ikke i Fagetisk råd opplevd domfellelser av overgripere. Men i andre saker, hvor forholdet ikke er så alvorlig at det er anmeldt til politiet, er offeret blitt tilbudt behandling hos klinisk psykolog eller andre fagfolk på Kirkens bekostning. Det forekommer at offeret ikke ønsker slik behandling. Uansett får naturligvis offeret tilbud om sjelesørgeriske samtaler.
Hvilke konkrete tiltak vil du anbefale menighetene å iverksette for å forebygge overgrep?
– Les Kirkens Beredskapsplan nøye. Forhåpentlig er det litt veiledning å hente også i dette intervjuet.
«Det er en renselse som nå pågår. Den kan virke brutal, og vi må tåle at vår kirkes omdømme er på et lavmål. Men jeg er optimist.»
I sitt forord til Kirkens Beredskapsplan for seksuelle overgrep skriver biskop Eidsvig: «Kirken skal være et trygt sted for alle.» Hvordan kan vi alle bidra til at dette blir en realitet?
– Nå vil jeg understreke at kirken i dag er et trygt sted å være. Jeg tror alle norske katolikker opplever det slik. Og vi skiller oss neppe mye fra andre lands katolske menigheter på dette punkt. Mange av de overgrepssaken som er avdekket i en rekke land, er gamle. Ja, de fleste er det, og mange av overgriperne er døde eller svært gamle. Det var enklere å begå overgrep under den tidligere fortielseskulturen. Og den oppmerksomheten alle de tragiske sakene har fått, all den medieomtale som hele den katolske verden opplever nå, bidrar til å forebygge nye overgrep. Men det må ikke bli noen sovepute. Vi må alle ha et vaktsomt blikk og følge med på det som skjer i våre menigheter. Det er alle tjent med. Vi må tro at alle disse gruoppvekkende avsløringene fører frem mot en bedre tid for Kirken. Det er en renselse som nå pågår. Den kan virke brutal, og vi må tåle at vår kirkes omdømme er på et lavmål. Men jeg er optimist. Gud har en plan også med dette. Vi får en fornyelse, sier Georg Fredrik Rieber-Mohn, leder av OKBs Fagetisk råd.
Les Beredskapsplanen
Les mer
- Biskop Eidsvigs brev til medbrødre, ordensfolk og medarbeidere
- Paven møter biskopene for å diskutere beskyttelse av mindreårige
- Krever åpenhet mot Kirkens ukultur