Hopp til hovedinnhold
Bilde
Publisert 12. mai 2011 | Oppdatert 4. mai 2011

Budskap fra Den hellige far til den 48. verdensbønnedagen for kall, søndag den 15. mai 2011 - 4. søndag i påsketiden

 

”Å fremme kall i lokalkirken”

 

Kjære brødre og søstre!

Bilde

Den 48. verdensbønnedag for kall, som skal feires 15. mai 2011, fjerde søndag i påsketiden, inviterer oss til å reflektere over temaet: ”Å fremme kall i lokalkirken”. For 70 år siden opprettet den ærverdige pave Pius XII Det pavelige verk for prestekall. Lignende organer, ledet av prester eller legfolk, ble deretter opprettet av biskoper i mange bispedømmer, som et svar på kallet fra Den gode Hyrde, som ”når han så menneskemengdene, hadde medynk med dem, for de var som sauer uten en hyrde.” Han fortsatte med å si: ”Avlingen er rik, men høstfolkene få; be derfor ham som er herre over avlingen, at han sender arbeidere ut for å høste den” (Matt 9,36-38).

Arbeidet med omhyggelig å fremme kall og støtte opp om dem finner lysende kilder til inspirasjon på de stedene i evangeliet der Jesus kaller sine disipler til å følge ham, og former dem med kjærlighet og omhu. Vi bør særlig være oppmerksom på måten Jesus brukte for å kalle sine nærmeste medarbeidere til å forkynne Guds Rike (jfr. Luk 10,9). Fremfor alt er det klart at det første han gjorde, var å be for dem: Før han kalte dem, tilbrakte Jesus natten alene i bønn, idet han lyttet til Faderens vilje (jfr. Luk 6,12), i en indre frigjørelse fra verdslige ting. Det er Jesu fortrolige samtale med Faderen som fører til at disiplene blir kalt. Kall til presteskapet og til ordenslivet er først og fremst frukten av stadig kontakt med den levende Gud og standhaftig bønn løftet opp til ”innhøstningens Gud”, enten det er i menighetssammenheng, i kristne familier eller i grupper spesielt rettet mot bønn for kall.

Ved begynnelsen av sitt offentlige liv kalte Herren noen fiskere som arbeidet på stranden ved Galileasjøen: ”Kom og følg meg, så skal jeg gjøre dere til menneskefiskere” (Matt 4,19). Han viste dem sin messianske sendelse gjennom de mange ”tegn” som viste hans kjærlighet til menneskene og Faderens barmhjertighets gave. Gjennom sine ord og sitt liv forberedte han dem til å fortsette hans frelsesverk. Endelig, da han ”visste at timen var kommet, da han skulle dra fra denne verden over til sin Far” (Joh 13,1), gav han dem nå minnet om sin død, og før han ble opptatt i himmelen, sendte han dem ut til hele verden med oppdraget: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler” (Matt 28,19).

Det er en utfordrende og oppløftende invitasjon som Jesus kommer med til dem han sier ”følg meg!” til. Han inviterer dem til å bli hans venner, til å lytte oppmerksomt til hans ord og til å leve med ham. Han lærer dem helt å hengi seg til Gud og til utbredelsen av hans rike, i samsvar med evangeliets lov: ”Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt” (Joh 12,24). Han inviterer dem til å komme ut av deres lukkethet og deres forestillinger om å virkeliggjøre seg selv, for å kunne gå inn i en annen vilje - Guds vilje - og bli ledet av den. Han gir dem en erfaring av brorskap som springer ut av denne totale åpenhet for Gud (jfr. Matt 12,49-50), kjennetegnet for fellesskapet med Jesus: ”For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler: At dere har en slik innbyrdes kjærlighet” (Joh 13,35).

Det er ikke mindre utfordrende å følge Kristus i dag. Det betyr å lære å holde blikket festet på Jesus, å lære ham godt å kjenne, lytte til hans ord og møte ham i sakramentene. Det betyr å lære å forme vår vilje etter hans. Det dreier seg om en sann og egentlig skole for alle som under ledelse av de kompetente kirkelige ansvarlige forbereder seg for prestetjenesten eller ordenslivet. Kirken er ”kalt til å bevare denne gaven, til å sette den høyt og til å elske den. Den er ansvarlig for at prestekall oppstår og utvikler seg” (Johannes Paul II, Det postsynodale apostoliske skriv Pastores Dabo Vobis, 41). Særlig i disse tider, når Herrens røst synes å drukne blant ”andre stemmer”, og hans invitasjon til å følge ham ved å gi ens liv til ham synes å bli for vanskelig, trenger hvert kristent fellesskap, hvert medlem av Kirken, bevisst å føle ansvar for å fremme kall. Det er viktig å oppmuntre og støtte dem som viser klare tegn til et prestekall og ordenskall, og gjøre dem i stand til å føle hele fellesskapets varme når de svarer ”ja” til Gud og Kirken. Jeg oppmuntrer dem, med de samme ord jeg gav til dem som allerede hadde valgt å gå inn i seminaret: ”Dere har valgt en god ting. For mennesker vil alltid ha behov for Gud, selv i en tidsalder preget av teknisk herredømme over verden og globalisering. De vil alltid trenge den Gud som har åpenbart seg i Jesus Kristus – den Gud som samler oss i den universelle Kirke, for med ham og gjennom ham å lære livets sanne mening, og for å opprettholde og anvende den sanne menneskelighets standarder” (Brev til seminarister, 18. oktober 2010).

Det er viktig at hver lokalkirke blir mer sensitiv og oppmerksom på den pastorale omsorg for kall. Det kan skje ved å oppdra barn og unge mennesker – slik Jesus gjorde for sine disipler – på forskjellige plan: i menigheten og foreninger, til å vokse inn i et ekte og hjertelig vennskap med Herren ved å pleie den personlige og liturgiske bønn; ved å vokse i fortrolighet med Den hellige Skrift gjennom å lytte oppmerksomt og beredvillig til Guds Ord; ved å forstå at å gå inn i Guds vilje ikke knuser eller ødelegger en person, men i stedet leder til oppdagelsen av den dypeste sannhet om oss selv; og endelig å være sjenerøs og broderlig i forholdet til andre, siden det bare er ved å være åpen for Guds kjærlighet at vi finner den sanne glede og oppfyllelse av våre aspirasjoner. ”Å fremme kall i lokalkirken” betyr å ha mot til, gjennom en oppmerksom og velegnet omsorg for kall, å peke ut denne utfordrende vei til å følge Kristus, som ved å være så rik på mening er i stand til å engasjere hele ens liv.

Jeg henvender meg særlig til dere, mine kjære medbrødre i bispeembetet. For å sikre kontinuitet og vekst i deres sendelse for frelse i Kristus, er det viktig at dere ”fremmer prestekall og ordenskall så mye som mulig, og dere bør ha en spesiell interesse for misjonskall” (Christus Dominus, 15). Herren trenger at dere samarbeider med ham for at hans kall kan nå hjertene til dem han har valgt. Velg med omhu medarbeidere i bispedømmets senter for kall, som er et verdifullt middel til å fremme og organisere den pastorale omsorg for kall, og den bønn som opprettholder den og garanterer dens effektivitet. Jeg vil også minne dere, mine kjære medbrødre i bispeembetet, om den universelle Kirkes omsorg for en jevn fordeling av prester i verden. Deres åpenhet for behovet hos bispedømmer som lider under mangel på kall blir en velsignelse fra Gud for deres kommuniteter, og et tegn til de troende om en prestetjeneste som sjenerøst tar hensyn til behovene i hele Kirken.

Det annet vatikankonsil minnet oss uttrykkelig om at ”plikten til å fremme kall er en oppgave for hele det kristne fellesskap. Det bør fremfor alt skje gjennom et virkelig kristent liv” (Optatam Totius, 2). Jeg ønsker derfor å gi et spesielt ord til anerkjennelse og oppmuntring for dem som på forskjellige måter arbeider sammen med prestene i deres menigheter. Særlig vender jeg meg til dem som kan gi sitt eget bidrag til kallsarbeidet: prestene, familiene, kateketene, gruppelederne. Jeg ber prestene om å gi et vitnesbyrd om enheten med biskopen og deres andre medbrødre, for slik å være en rik jord for prestekallenes nye frø. Må familiene være ”gjennomtrengt av troens og kjærlighetens ånd, og av en pliktfølelse” (Optatam Totius, 2) som er i stand til å hjelpe barna til sjenerøst å hilse prestekallet eller ordenskallet velkommen. Må kateketene og ledere av katolske grupper og kirkelige bevegelser, overbevist om sin oppdragermisjon, søke å ”lede de unge som er dem betrodd, slik at de gjenkjenner det guddommelige kall og fritt aksepterer det” (ibid.).

Kjære brødre og søstre, deres engasjement i å fremme og ta vare på kall får sin fulle mening og blir sjelesørgerisk effektivt når det skjer i enhet med Kirken og i tjeneste for fellesskapet. Av denne grunn kan hvert øyeblikk i det kirkelige fellesskaps liv – katekesen, formasjonsmøter, liturgisk bønn, valfarter – være en god anledning til å vekke i Guds folk, og særlig i barn og unge mennesker, en følelse av å tilhøre Kirken, og av å ha ansvar for å følge preste- og ordenskall gjennom en fri og informert avgjørelse.

Evnen til å fremme kall er et kjennetegn på lokalkirkens vitalitet. La oss inntrengende og tillitsfullt be om Jomfru Marias hjelp, slik at det gjennom hennes åpenhet for den guddommelige frelsesplan, og gjennom hennes mektige forbønn, i hvert fellesskap kan vokse en beredskap til å si ”ja” til Herren, som stadig kaller nye arbeidere til sin innhøstning. Med dette ønsket meddeler jeg alle min apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 15. november 2010.  


Bilde

 

 

(oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen)

Mer om: