Roma - KI (Zenit) - Øst-Europa led i førti år under statlig ateisme i sosialismens navn, en nådeløs avkristning og utstøting av Kirken fra det offentlige liv... Men ti år etter Berlinmurens fall bærer de delene av Europa som tidligere var kontrollert av kommunismen, en overveldende åndelig byrde og sår som fortsatt er åpne.
For å finne nye muligheter for fremtiden er et svært omfattende forskningsprogram underveis med tittelen «Gud etter kommunismen». Det er allerede utgitt tre bøker med forskningsresultater, og en fjerde vil bli utgitt i januar 2001. Forskningen er under ledelse av «Pastorals Forum» i Wien, som spesialiserer seg i den pastorale omsorg for Øst-Europa og støtte til kirkene i denne regionen. Blant grunnleggerne av Forum var den velkjente tidligere erkebiskopen av Wien, kardinal Franz König (94), en av arkitektene for Vatikanets østpolitikk under Den kalde krigen.
Pastorals Forum ledes av Paul Zulehner, professor i pastoralteologi ved universitetet i Wien, en av de ledende ekspertene på området i den tysktalende verden.
Undersøkelsene ble gjennomført i ti land i Sentral- og Øst-Europa: Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Kroatia, Ukraina, Ungarn og Romania. I Romania er det bare Transilvania som er undersøkt. Undersøkelsene ble gjennomført i 1997 og 1998 på et lokalt utvalg på 1.000-1.200 personer fra 18 til 65 år. Informasjonene som er samlet inn, er både varierte og presise. Til den italienske avisen Avvenire forklarer Zulehner at de undersøkte landene fordeler seg i tre grupper. Til den første gruppen tilhører de landene som er avkristnet, det vil si det gamle DDR og Tsjekkia. Den andre gruppen er land hvor de kristne røttene fortsatt er åpenbare: Polen, Kroatia og Romania (Transilvania). Den tredje gruppen er de landene hvor det er en markert polarisering mellom svært religiøse mennesker og ateister, og disse inkluderer Ungarn, Slovakia og Slovenia.
I det tidligere DDR og i Tsjekkia er det bare litt over 20% som erklærer at de er religiøse på en eller annen måte, og omtrent 5% går til messe en gang i uken. Zulehner sier at det spesielt i det tidligere DDR er en massiv avkristning, og det er nesten unødvendig å nevne at barn ikke døpes, at det ikke er noe kirkemedlemskap og at det overhode ikke er noen tro på Gud.
I den motsatte enden av skalaen er det i Polen og Kroatia 80% som betegner seg som troende, selv om det er forskjeller på hvor ofte de hellige steder blir besøkt. I Polen går halvparten av de som ble intervjuet, til messe på søndager, mens det tilsvarende tallet i Kroatia er 20%.
Mellom disse to ytterpunktene er resten av de landene som er undersøkt. For eksempel i Ungarn er det nesten 50% av de intervjuede som sier de er religiøse på en eller annen måte, mens 30% sier at de ikke er religiøse.
Situasjonen i Øst-Europa er i stadig utvikling med generasjonsskiftene. I følge Zulehner er det et spørsmål om «av-læring av det som ble lært under kommunisttiden». En av de tingene som må av-læres, er mangelen på tillit til Kirken. Faktisk er tilliten til Kirken tiltakende med de nye generasjonene, med unntak av Tsjekkia og Ungarn.
De mest avkristnede generasjonene er de som ble født, vokste opp og ble voksne under sosialismen, og de er i dag 40-55 år. For de eldre begynner den religionen som ble lært i barndommen, å spille en avgjørende rolle igjen.
Undersøkelsen ser på både nåtiden og fortiden, eller snarere oppfatningen av fortiden, spesielt når det gjelder forfølgelse av Kirken. Her varierer også oppfatningen fra land til land. Den er signifikant mindre i de landene som er mest avkristnet, som det tidligere DDR, hvor 70% av dem som ble intervjuet, ikke var klar over noen forfølgelse, eller, hvis den fant sted, følte de at det var bare over en kort periode. Zulehner forklarer at det ikke var det at de ikke var klar over at det ble iverksatt tiltak mot Kirken, men faktum er at mange borgere betraktet disse tiltakene som rettferdige og at det ikke var noen form for forfølgelse.
Det er imidlertid slående å legge merke til at til og med i de landene som forble ganske sterkt kristne, som Polen, er det bare litt over 25% av de som ble intervjuet, som sa at det var forfølgelser under Sovjet-åket. Dette viser hvor grundig propagandaen trengte inn også blant dem som ikke var enige med regimets prinsipper.
Selv om det ikke er direkte knyttet til den religiøse faktoren, var nostalgien for sosialismen et annet aspekt som ble avslørt. Med unntak for Slovenia (28%) er det i resten av landene minst 1/3 av befolkningen som sier at de levde bedre under sovjetregimet, et tall som stiger til 45% i Slovakia, 47% i Ungarn og 63% i Ukraina.
Førti år med bolsjevisme virket også inn på muligheten for sosial interaksjon fra de kristnes side i sine respektive samfunn. Undersøkelsene avslører de overveldende virkningene av diskrimineringen i utdannelsen: «De som betraktet seg som troende, ble nektet adgang til universitetsutdannelse og ansvarsfulle stillinger i alle relevante sektorer i samfunnet», forklarer Zulehner. Med andre ord var kristne sjeldne i intelligentsiaen i disse landene.
I tillegg til dette er det en annen utfordring for Kirkens hierarki i disse landene: å dra fordel av de mulighetene som ble åpnet i 1989 og få en slutt på «privatiseringen» i den religiøse sfæren, det vil si «ghetto-tendenser» og å redusere Kirken til sakristiet. Forskerne fra Pastorals Forum, som inkluderer mange eksperter fra Øst-Europa, legger merke til tre tendenser. Den første er nostalgi for kommunistperioden koblet med Kirkens ønske om å gjenvinne det som var gått tapt, inkludert på det materielle plan. Den andre er import av modeller fra den vestlige Kirken, og den tredje er analyse av fortiden for å kunne lære av perioden med forfølgelser og for å vite hva som må «av-læres». Det gjenstår svært vanskelige utfordringer, som vil kreve mange flere år. Fire tiår med statsateisme krever intensiv og ekstensiv refleksjon og renselse.
Zenit 9. april 2000; o: pe KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)