Roma (KNA) - Det var ikke bare på grunn av Karla Tuckers omvendelse at pave Johannes Paul II søkte om benådning for den dødsdømte. I Vatikanet er man fullstendig klar over at plutselig oppstått fromhet hos en dødsdømt neppe gjør noe større inntrykk på det amerikanske rettsvesenet. Heller ikke når den indre omvendelse synes overbevisende og rotfestet - slik som det var tilfelle for den 38-årige Karla Tucker.
For Den katolske kirke dreier det seg i bunn og grunn om menneskelivets betydning. Derfor påla paven sin nuntius i Washington, Agostino Cacciavillan, å henvende seg til guvernøren i Texas, George Bush jr., i et forsøk på å få Tucker benådet.
I følge Den katolske kirkes katekisme, som inneholder hele Den katolske kirkes tros- og morallære, er dødsstraff ikke utelukket hvis det er den eneste mulighet for å forsvare andre menneskers liv. Men i betraktning av hvor mange muligheter en moderne stat har for å hindre en forbrytelse, må de tilfellene hvor det er absolutt nødvendig å skille seg av med den skyldige, være ytterst sjeldne, fremgår det av samme katekisme.
Derfor appellerer paven igjen og igjen til politikere og statsledere om ikke å eksekvere dødsdommer. Det er for det meste når det gjelder dødsdømte i amerikanske fengsler at offentligheten får kjennskap til det, men Vatikanets talsmann Joaquin Navarro-Valls gjør oppmerksom på at det ikke bare er amerikanske fanger som paven forsøker å få benådet. Det skjer mange andre steder, for eksempel i afrikanske land, at Kirkens ledelse henvender seg til makthaverne og ber dem om å la nåde gå for rett. Kirken er på ingen måte ute etter å blande seg inn i de enkelte landenes rettskjennelser, fortsetter Navarro-Valls. Det er et rent humanitært anliggende, understreker han, etter prinsippet «Gud er herre over liv og død».
Det Kirken sier om dødsstraff lyder helt annerledes enn for få årtier siden. Før konsilet anerkjente den rettsstatens rett til å ta dette midlet i bruk. I tidligere århundrer har pavene som fyrster i Kirkestaten selv benyttet seg av dødsstraffens avskrekkende virkning; formålet var å opprettholde ro og orden på sitt territorium.
Verdenskatekismen, som så dagens lys i 1992, tillater de enkelte stater å ta i bruk de midler som egner seg til å verne om det allmenne vel; den utelukker ikke at dødsstraffen kan brukes «i meget alvorlige tilfeller». Men i det omfang man kan forsvare menneskers liv med ublodige midler, har myndighetene å holde seg til disse.
Så kom encyklikaen Evangelium vitae, «Livets evangelium», i 1995 med en moralsk appell fra paven om å være enda mer konsekvent i bestrebelsene på å verne om livet. Denne appellen inngikk i utformingen av den endelige latinske teksten til Verdenskatekismen (fra 1997), og bevirket blant annet at avsnitt 2267 om dødsstraff ble formulert på nytt.
Det som fikk pave Johannes Paul II til å søke om benådning for Karla Tucker, var verken hennes omvendelse, hennes kjønn eller den oppsikt som det hadde vakt at en kvinne skulle henrettes i staten Texas for første gang siden 1863. Det var derimot det moralske prinsipp som finnes i Den katolske kirkes katekisme og i Evangelium vitae.
(Katolsk Orientering 4/1998 o: pe)