Zlata erobret hjertet til en tyrker som ble helt besatt av henne og ville gifte seg med henne. Men hun nektet å avsverge sin tro. En dag da hun gikk ut for å samle ved, kidnappet den skamløse tyrkeren henne og tok henne med hjem. Der prøvde han flere ganger forgjeves å forføre henne og overtale henne til å bli muslim og hans hustru. Til det svarte Zlata fryktløst: «Jeg tror på Kristus, og Ham alene kjenner jeg som min brudgom. Jeg vil aldri fornekte Ham, selv om du lar meg gjennomgå tusen torturer og skjærer meg i småbiter».
Han overga henne da til en gruppe muslimske kvinner, og i seks måneder prøvde de ugudelige hagarittene (etterkommere av Hagars sønn Ismael med Anbraham) å få Zlata til å akseptere deres religion, men hun forble hardnakket. Da tilkalte de hennes foreldre og søstre og truet dem med vold om de ikke klarte å overtale henne. Foreldrene sa til henne: «O datter, vis barmhjertighet mot deg selv og oss, dine foreldre og søstre. Fornekt Kristus bare i ord, slik at vi alle kan bli lykkelige, for Kristus er nådig. Han ville tilgi en slik synd, begått på grunn av livets nødvendigheter». Hennes stakkars forsldre, søstre og slektninger gråt bittert. Men Zlatas edle sjel motsto slike djevelske snarer. Hun svarte dem: «Når dere råder meg til å fornekte Kristus, den sanne Gud, er dere ikke lenger mine foreldre eller mine søstre. Jeg har Herren Jesus Kristus som min far, Theotókos som min mor og helgenene som mine brødre og søstre».
Da kastet tyrkerne henne i fengsel i tre måneder, pisket henne hver dag inntil hennes blod bløtte bakken. De varmed også opp et grillspyd og stakk det gjennom hennes ører. Til slutt hengte de henne opp med hodet ned og tente et bål for å kvele henne med røyk. Men Gud var med Zlata og ga henne styrke i lidelsen. I nærheten var hennes åndelige far, hieromunken Timotheos fra klosteret Stavronikita på Athosfjellet. Hun sendte beskjed til ham om å be om at hun ville fullføre martyriets vei med suksess. Det var han som skrev ned beretningen om hennes martyrium.
I sitt raseri over å ha blitt beseiret av en kvinne hengte tyrkerne henne opp og oppfordret alle som ville, til å ta en kniv og skjære et stykke av kroppen hennes. På denne måten døde hun etter langvarige pinsler. Dette skjedde den 13. oktober 1795. Visse kristne samlet sammen delene av henne og gravla dem med stor ærbødighet. Noen tok også med seg noen deler hjem som relikvier. Hennes minnedag er dødsdagen 13. oktober.
Kilder: Vaporis, Infocatho, orthodoxwiki.org, ocafs.oca.org, westsrbdio.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. januar 2012