Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den salige Thomas (it: Tommaso) ble født rundt 1260 i Tolentino i provinsen Macerata i regionen Marche i Midt-Italia. Tolentino er en by som er mest kjent for sin store helgen Nikolas av Tolentino OESA. Som svært ung ble Thomas fransiskaner rundt 1275 og sluttet seg til grenens strengeste gren, observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs). De ville holde seg til den hellige Frans av Assisis opprinnelige regel og lå i stadig disputt med de såkalte «minorittene», som fulgte den mildere varianten av regelen som Den hellige stol hadde forordnet.

Thomas ble presteviet og var en av tilhengerne til Angelo Clareno (1247-1337) og de radikale fransiskanerne, de såkalte spiritualene. Men deres syn på absolutt fattigdom ble fordømt, og som en konsekvens tilbrakte Thomas en tid i fengsel. Først fikk han en slags «husarrest» i en eremittcelle i Marche, deretter ble han fengslet to ganger og slapp ut siste gang i 1289. Da han ble løslatt, var han inspirert av den samme misjonsglød som drev de første fransiskanerne til å spre evangeliet så vidt som mulig.

I 1290 ble han sammen med fire andre «spiritualer» sendt som misjonær til Armenia, der han hadde et intenst og fruktbart apostolat og arbeidet med suksess for å styrke Kirken og omvende mange som var falt i skisma. I Armenia virket fransiskanerne med vekslende fremgang i hele tretti år for å gjenopprette unionen mellom den armenske, monofysittiske kirken og Roma. Thomas nådde selv de høyeste sirkler i landet, og han oppnådde kong Hethum II (Hethoum, Hetoum, Het’um, Hayton) av Lille-Armenias (1289-93: 1295-96; 1299-1303) fullstendige tillit. Kongen abdiserte to ganger for å avlegge løfter i fransiskanerordenen, men han ble værende makten bak tronen som «Storbaron av Armenia» og senere som regent for sin nevø. På den tiden var landet truet av de muslimske tyrkerne, og kong Hethum II sendte Thomas i 1292 som sin utsending til pave Nikolas IV (1288-92) og kongene av Frankrike og England for å samle støtte til et korstog mot dem. Men han mislyktes og vendte tilbake til Armenia for å fortsette sin forkynnelse, denne gangen med en gruppe på tolv ledsagere. Deretter dro han lenger øst inn i Persia (Iran) og planla en ekspedisjon til India og Kina.

Men Thomas ble tvunget til å returnere til Europa igjen i 1295 for å møte ordenens generalminister, Johannes av Morrovalle, for å forsvare spiritualenes sak. For på denne tiden var de interne konfliktene blant St Frans’ brødre rødglødende , og det var allerede klart at de to ulike strømningene eller fraksjonene ville splitte ordenen. På den ene siden sto de mer moderate, som ville gi opphavet til «konventualene», og på den andre siden sto den fløyen som Thomas tilhørte, som ønsket en større strenghet og radikalisme i overholdelsen av fattigdommen, og de skulle etter hvert bli de såkalte «observantene».

Thomas gjennomførte en debatt med skismatiske armenere i Sis i 1305. Han var i Persia da det ankom to brev, skrevet i 1305 og 1306 av p. Johannes av Montecorvino, pionermisjonæren i Kinas hovedstad, og siden p. Johannes ba sine medbrødre om å kommunisere innholdet i sine brev til Den hellige stol, dro Thomas enda en gang tilbake til Europa og ankom til Roma en gang i 1307. Det var under pontifikatet til pave Klemens V (1305-14), og han møtte paven i Frankrike. Foran et offentlig konsistorium av pave og kardinaler holdt Thomas av Tolentino og hans ledsagere en veltalende fremstilling av den underfulle suksessen til p. Johannes’ arbeid i Kina og tryglet om effektive tiltak som kunne utvikle den lovende misjonen i Det fjerne Østen.

Armenia hadde på den tiden livlige handelsforbindelser med det fjerntliggende Kina, dels med karavaner langs den berømte «silkeveien», dels sjøveien over Det indiske Hav. Thomas og hans ledsagere bestemte seg da for å reise til «Midtens rike» for å forkynne Kristi evangelium der. Det er et hull i våre opplysninger for årene 1308 til 1320, og det er mulig at Thomas var i India eller Kina en del av denne tiden.

Vi vet at han dro av sted mot India og Kina i 1320 sammen med tre medbrødre, de italienske patrene Peter av Siena og Jakob av Padova, og den georgiske (eller armenske) legbroren Demetrius av Tbilisi, som hadde god kjennskap til orientalske språk og var deres tolk. De sluttet seg til en karavane til Persia, og i Ormuz ved Den persiske golf gikk de om bord på en båt som seilte langs kysten til Ceylon (nå Sri Lanka). Derfra ville de ta seg til Kina.

Men allerede langt tidligere hadde muslimske misjonærer virket i øyverdenen i Det indiske Hav, og mange øygrupper hadde antatt deres falske tro. En storm ved øya Salsette utenfor Bombay gjorde at båten forliste, og misjonærene klarte så vidt å redde sine liv ved å komme seg inn til øya. De ble først gitt ly av noen nestorianske kristne i byen Tana. Men den muslimske befolkningen viste de skipbrudne kristne misjonærene stadig større mistro og etter hvert fiendtlighet. Misjonærene var ikke klar over faren, så de begynte å forkynne Kristus.

Ved en anledning ble de fire brødrene kalt til retten som vitner i en familierettssak. Der ble de invitert av kadien og muslimene som var til stede, til å legge frem sin tro. Der forsvarte Thomas sin kristne tro og hevdet uten omsvøp at Jesus Kristus var Gud og menneskenes Frelser. Men misjonærene angrep også islam og Muhammed i lite diplomatiske vendinger, da de erklærte at Muhammad var fortapelsens sønn, dømt til å brenne i helvete, et sted hvor alle hans etterfølgere ville følge ham, og det var for dette de ble dømt til tortur og døden for blasfemi. De fire ble pisket og torturert, og til slutt tok de oppbrakte muslimene og halshogde alle fire. Patrene Thomas av Tolentino og Jakob av Padua samt broder Demetrius av Tiflis ble halshogd den 8. april 1321, mens p. Peter av Siena ble drept den 11. april.

I folkefromheten har alle fire blitt kalt salige siden 1300-tallet, men bare Thomas’ kult har blitt formelt godkjent. Thomas ble saligkåret den 23. juli 1894 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). I dekretet nevnes ikke hans tre ledsagere, og i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum står det ingen ting om dem, men alle fire ble æret og nevnt i tidlige fransiskanske martyrologier. En kilde skriver at Jakob av Padovas kult skal ha blitt anerkjent allerede i 1809, men det sier Index heller ingen ting om. Deres minnedag er 9. april, mellom dødsdagene 8. og 11. april, men 4. og 5. september nevnes også.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org, roman-catholic-saints.com, franciscanos.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. august 2000