De hellige Salvius og Superius av Valenciennes (d. ~768)

Men kort tid etter, en gang da han overnattet i Valenciennes hos grev Génard, ble grevens sønn, baron Winegard, fylt av djevelsk griskhet ved synet av gullkalken og de kostbare messeklærne som biskopen og hans disippel hadde med seg. Neste morgen, da Salvius og hans anonyme ledsager dro av gårde mot klosteret Condé (Condatum), la Winegard seg i bakhold nær en bekk som het Buntio og ba biskopen bli med ham under påskudd av at han måtte vigsle en kirke. Salvius nektet å følge med ham, og Winegard ga da sine tjenere ordre om å ta de reisende til fange og plyndret dem for deres rike eiendeler. Deretter fikk han dem slept til Beuvrages (Breviticum), nå en forstad til Valenciennes, hvor de begge ble halshogd og raskt gravlagt i en låve. Mordet skal ha skjedd den 26. juni 768.

Men den skjendige gjerningen ble oppdaget, og da likene ble gravd opp, viste det seg at de var gravlagt i korsform, biskopen først og disippelen over, noe som gjorde at senere krøniker ga ham navnet Superius («øverst») (fr: Super, Supérieur, Supery). De to ble deretter gravlagt i kirken Saint-Vaast (St Vedastus) ved Valenciennes. Senere ble deres levninger overført til Braine (Brena), og fra da av het stedet Saint-Saulve. Ifølge tradisjonen var det hushovmesteren Karl Martell (ca 689-741) som fikk likene gravd opp, men det er ikke forenlig med martyrenes dødsår 768. Kongen selv felte dommen og bestemte at Winegard, som opphavsmann for drapet, og hans far Génard, som medskyldig, skulle få øynene stukket ut og bli kastrert, mens tjeneren som utførte halshoggingene, «bare» fikk øynene stukket ut.

Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 26. juni, men der nevnes Superius ikke med navn, bare som Salvius’ anonyme ledsager. Klosteret feiret overføringen av Salvius’ levninger til Saint-Saulve (translatio) den 7. september, mens skrinleggingen av hans relikvier (elevatio) ble feiret den 10. oktober.

Den første beretningen om Salvius’ martyrdød, Passio Sancti Salvii Episcopi et martyri, stammer fra slutten av 700-tallet. Trolig har det også vært en biografi (vita), men den har gått tapt, så vi vet nesten ingenting om helgenens liv. St Salvius ble æret på seksti steder i Europa. Vilhelm Erobreren skal ha overført hans relikvier til Canterbury i England.

Katedralen i Canterbury ble herjet av brann i 1069, men den ble gjenreist av den salige erkebiskop Lanfranc av Canterbury (1070-89). I den anledning ga kong Vilhelm Erobreren (1066-87) av England en berømt relikvie til katedralen. Den var av en hellig Salvius, men det er omdiskutert hvilken Salvius det er snakk om. The Oxford Dictionary of Saints har tre kandidater: De hellige Salvius av Valenciennes (26. juni), Salvius av Amiens (12. januar) eller Salvius av Normandie (28. oktober). Kalendere i Canterbury feirer sin helgen den 26. juni, og identifiserer ham dermed med Salvius av Valenciennes.

Det er kanskje ironisk at erkebiskop Lanfranc, som satte spørsmålstegn ved kulten til så mange angelsaksiske helgener, hvorav noen var utvilsomme historiske skikkelser, selv skulle ha innført minst et sett med tvilsomme relikvier i den svært rike samlingen i Canterbury.