Den hellige Sabas (Sabbas, Sabba, Saba; slav: Sava, Savas, Savva, Savvas) (serb: Свети Сава) ble født som Rastko Nemanjić (serb: Растко Немањић) (av Rastislav/Rostislav) i 1171 i Gradina (dagens Podgorica i Montenegro). Mange kilder opererer med 1169 som fødeår, andre med 1174. Han var tredje og yngste sønn av den hellige storfyrst Stefan I Nemanja (1166-96), som oppnådde uavhengighet fra Bysants og ble grunnlegger av dynastiet Nemanja. Hans mor var den serbiske adelskvinnen Anna, som mot slutten av livet gikk i kloster og ble den hellige Anastasia av Serbia.
Rastkos brødre var Vukan Nemanjić (før 1165-1208), storfyrste av Duklja (1190-1208) og storfyrste av Serbia (1202-04), og Stefan (ca 1165-1228), som skulle bli den hellige Stefan den Førstekronede, storfyrste (1196-1217) og senere konge av Serbia (1217-28). Rastko hadde også tre søstre, Vuka, som ble nonne med navnet Jefimija, en navnløs søster som giftet seg med Manuel Angelus Ducas, regent av Thessaloniki (d. 1241), samt en navnløs søster som giftet seg med et ukjent medlem av familien Asen og fødte den bulgarske tsaren Konstantin Tih Asen (1257-77).
I 1190 utnevnte faren den unge Rastko til fyrste for provinsen Hum, som strakte seg fra Ragusa ved kysten til midt i Neretva. Hum var tidligere styrt av hans onkel (farens bror), Miroslav av Hum, som fortsatte å styre regionen Lim med Bijelo Polje, mens Rastko hadde Hum. Da Rastko ble munk, er det mest sannsynlig at Miroslav fortsatte som herre over Hum.
For høsten 1192 forlot Rastko i hemmelighet farens hoff og sluttet seg til en russisk munk og dro til det russiske klosteret St Panteleimon på Athosfjellet i Hellas, hvor han trådte inn som munk og fikk det monastiske navnet Sabas etter den hellige Sabas av Jerusalem. Kort etter byttet de til det greske klosteret Vatopedi på Athos. Faren sørget dypt over å ha mistet sønnen fra landet, så han sendte bud til Athos for å få Sabas til å vende tilbake, men forgjeves. Sabas svarte til sin far: «Du har oppnådd alt det som en kristen hersker kan gjøre, kom nå og slutt deg til meg i det sanne kristne liv».
Den 25. mars 1196 innkalte Stefan Nemanja et konsil i Ras, hvor han offisielt abdiserte til fordel for sin andre sønn, Stefan II. Nemanja og hans hustru Anna avla monastiske løfter i kirken Ss Peter og Paulus i Ras. Nemanja tok det monastiske navnet Simeon, mens hustruen Anna tok navnet Anastasia. Senere trakk Simeon seg tilbake til klosteret Studenica, mens Anastasia trakk seg tilbake til klosteret Kristi Mor i Kuršumlija. Etter utallige bønnfallelser fra yngstesønnen Sabas dro Simeon til Athosfjellet, hvor han i 1197 sluttet seg til Sabas i klosteret Vatopedi.
Den 13. februar 1199 døde Sabas’ far Simeon i Khilandari, 86 år gammel. I 1200 viet biskopen av Hierissos Sabas til diakon, og i 1201 viet metropolitt Konstantinos Mesopotamites av Thessaloniki ham til arkimandritt (abbed). Sabas gjorde seg bemerket for sin mildhet og overbærenhet i sin effektive måte å trene opp unge munker på. Han begynte på arbeidet med å oversette bøker til det serbiske språket, og i Khilandari skattes fortsatt et psalter og et rituale som er skrevet ut av ham selv og signert «Jeg, den uverdige, late munken Sava».
Sabas bygde i 1199 en kirke og en celle (kelia) i Karyes (gr: Καρυές) på Athosfjellet, hvor han bodde i noen år. Han skrev sitt Karyes-typikon (serb: типик) under sitt opphold der i 1199, og det finnes fortsatt en marmorinskripsjon av hans verk. Et typikon er en liturgisk bok (gudstjenesteordning). I 1207/08 skrev han to andre typika, Žitije-typikonet (Vita Simeonis), en biografi om sin far, og Studenica-typikonet.
I mellomtiden hadde Sabas’ to brødre, Vukan og Stefan II, som nå var konge av Serbia, kommet alvorlig på kant med hverandre på grunn av deres arv. Vukan, som var eldste sønn og bitter over at Stefan var blitt konge, styrtet broren med ungarsk hjalp og var selv serbisk storfyrste fra 1202 til 1204, da Stefan rev tilbake tronen med bulgarsk hjelp. Sabas fikk vite om denne brødrestriden og at Serbia var kastet ut i anarki.
Det fjerde korstog, som var finansiert av venetianerne, plyndret Konstantinopel i 1204 og erobret mye av det bysantinske territoriet, inkludert Athosfjellet. I 1205 ble Athos offisielt satt under autoritet og jurisdiksjon av en romersk-katolsk biskop. Man mener at det var vanskeligheter med denne latinske biskopen som var hovedgrunnen til at Sabas vendte tilbake til Serbia vinteren 1205/06 eller 1206/07.
Sabas fant sitt hjemland i en elendig forfatning både verdslig og religiøst, slik som hans hellige far hadde advart ham om i en drøm. Serberne hadde vært kristne en stund, men mye av det var nominell kristendom, helt ustrukturert og oppblandet med hedendom. Prestene var få og for det meste uten utdannelse, for kirken hadde vært styrt fra Konstantinopel eller Okhrida i Bulgaria, og hierarkiene der hadde vist liten omsorg og sympati for serberne, som de betraktet som barbarer.
Sabas hadde tatt med seg munker fra Khilandari, og dem brukte han til pastoralt arbeid og misjonsvirksomhet. Han slo seg ned som arkimandritt i klosteret Studenica, og derfra grunnla han flere små klostre på steder hvor munkene kunne reise rundt og komme ut til det vanskjøttede og halvt omvendte folket. Han grunnla flere kirker og klostre, blant dem klosteret Žiča. I 1216/17 trakk Sabas seg som arkimandritt av Studenica og vendte tilbake til Athos.
Sabas reiste tilbake sjøveien til Thessaloniki, hvor han ble værende en stund i klosteret Filokalos. Der oversatte han med hjelp fra et par andre den bysantinske kirkerettsboken «Roret» eller Nomocanon av den hellige Fotios av Konstantinopel (ca 810-ca 891) fra gresk til slavisk. Denne ble publisert som Zakonopravilo (også kalt St Sabas’ Nomocanon), Serbias første konstitusjon, og dermed hadde serberne skaffet seg begge former for uavhengighet, politisk og religiøs. Konstitusjonens formål var å etablere et kodifisert legalt system i det serbiske kongeriket, samt å regulere det styrende organet i den serbiske kirken. Oversettelsen inneholdt ikke bare de kirkelige canones – inkludert de dogmatiske dekretene fra de syv økumeniske konsilene – med kommentarer fra de beste middelalderske greske kanonister, men også en rekke rettesnorer av Kirkefedrene og flere av de keiserlige ediktene fra den store bysantinske keiseren Justinian I (527-65). Fra Thessaloniki tok Sabas landeveien via Athos, hvor han tok med seg flere munker og bøker som hadde blitt oversatt i Khilandari.
Stefan II ble anerkjent som konge av Serbia i 1217 av pave Honorius III (1216-27), og han ble muligens behørig kronet av en pavelig legat i den anledning, men i 1222 ble han i alle fall kronet av sin bror, erkebiskop Sabas, i klosteret Žiča, derav hans epitet (tilnavn) «Den førstekronede». En kilde hevder at det var ved denne anledningen at pave Honorius sendte en krone etter ønske fra Sabas, som hadde informert Den hellige stol om sin egen bispevielse. Andre sier at Sabas selv brakte kongekronen fra Roma.
Erkebiskop Demetrios Khomatenos av Okhrida i Bulgaria reagerte i mai 1220 på den serbiske kirkens autokefali med et skarpt protestskriv til Sabas, og han kom også med alvorlige anklager mot patriark Germanos II av Konstantinopel-Nikea (1223-40) på grunn av det han kalte det illegale inngrepet i hans jurisdiksjonsområde. Da ungarerne invaderte Serbia nordfra, sendte Sabas sin hellige disippel Arsenius fra Žiča til sør i landet for å finne et tryggere sted for erkebispedømmet. Arsenius valgte Peć, og der bygde han et kloster og en kirke viet til De hellige apostlene, som senere ble viet til Kristi Himmelfart.
Sabas fortsatte med sin trosopplæring til det serbiske folket. Senere ville han innkalle et konsil for å fordømme bogomilene, som ble betraktet som heretikere. Sava utnevnte protobiskoper og sendte dem over hele Serbia for å døpe de udøpte, vie de ugifte og utføre andre kirkelige handlinger. For å utføre sine plikter som religiøs og sosial leader fortsatte han å reise mellom klostrene om områdene for å utdanne folket. Sabas var alltid en enkel munk i sitt hjerte. Han hadde forlatt Athosfjellet bare for sine landsmenns skyld: «Hvis dere lytter til meg, og hvis Gud gjør meg i stand til å gjøre godt blant dere, hvis dere blir hellige og ett i Gud, vil det bli dobbel vinning og frelsen vil bli vår!» Fra tid til annen trakk han seg tilbake til en utilgjengelig eneboerhytte nær Studenica for å samle styrke til å holde fast ved oppgavene han hadde viet sitt liv til.
Stefan Radoslav ble forvist til Durazzo (nå Durrës i Albania). Sabas lyktes ikke i å forsone sine nevøer, men han visste at det var bedre for landet å bli styrt av Stefan Vladislav. Senere klarte han å sikre fritt leide for Radoslav, som fikk vende tilbake til Serbia. Uheldigvis for Radoslav hadde hans hustru stukket av med en fransk hertug mens mannen var i eksil i Albania, og han bestemte seg da for å bli munk, og Sabas ga ham tonsuren og navnet Jovan (Johannes).
De siste årene av Sabas liv var preget av to reiser til Palestina og Det nære Østen. Den første, i 1229/30, ser ut til å ha vært en from pilegrimsreise til Det hellige Land, hvor han kjøpte to klostre i Det hellige land fra latinerne, klostrene St Johannes Teologen på Sionberget i Jerusalem og St Georg i Akka (Acre), som begge skulle befolkes med serbiske munker. grunnla St. Johannes-klosteret i Jerusalem. På hjemveien dro han via Nikea, hvor han besøkte den bysantinske keiseren Johannes III Dukas Batatses av Nikea (1222-54) og patriark Germanos II (1222-40).
Før Sabas dro på sin andre reise til Jerusalem, abdiserte han i 1233 og utpekte Arsenius til å bli sin etterfølger som den andre serbiske primas (1233-63). I henhold til kirkeretten i Den ortodokse kirke ble deretter Arsenius utnevnt til erkebiskop av Peć av biskopene som var forsamlet i Žiča. Dette valget ble stadfestet av den keiserlige patriarken i Nikea.
Slik hadde det lyktes Sabas, den tidligere fyrsten som hadde forlatt hjemlandet som ung mann for å bli munk, å konsolidere før han var femti år den staten som var grunnlagt av hans far. Dette gjorde han ved å reformere folkets religiøse liv og gi dem biskoper av sitt eget folk. Men han spilte også en fremtredende rolle i verdslige saker, og han bidro til å få konsolidert det serbiske kongedømmet under broren Stefan II og få ham anerkjent som konge. Serbere, grekere og latinere lærte å leve sammen under hans lederskap, og de kalte ham St. Sabas Prosvtitely, Opplyseren.
På Sabas’ andre reise til Det hellige Land sent i 1233 eller våren 1234 bodde han i klosteret St Georg i Akka, som han hadde kjøpt på sin forrige reise. var viet kirkelige oppdrag; han grunnla et hospits for serbiske pilegrimer på vei til Jerusalem, og han sørget for at serbiske munker ble mottatt på Sinaifjellet og andre fjerntliggende klostre. I Jerusalem besøkte han den ortodokse patriark Athanasios II. Han besøkte Betlehem, hvor Jesus ble født, Jordanelven, hvor Jesus ble døpt, og Den store lavra (Mar Saba), klosteret til den hellige Sabas, som han hadde sitt navn etter. Han dro med båt til Alexandria, hvor han møtte patriark (pave) Nikolas. Deretter dro han til Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, hvor han tilbrakte fastetiden i 1234. Etter påskefeiringen vendte han tilbake til Jerusalem og gikk inn for at erkebiskopen av Tarnovo ble opphøyet til patriark av Bulgaria. Ikonet Trojeručica («Trehåndet Theotókos»), en gave til Den store lavra fra den hellige Johannes av Damaskus, ble gitt til Sabas, og han ga det videre til klosteret Khilandari.
I middelalderens Serbia var Sabas’ grav et valfartssted, og den venetianske diplomaten Ramberty som besøkte Mileševa i 1534, skrev at i tillegg til serbere dro både tyrkere og jøder på pilegrimsferder til Mileševa og ba om helbredelse. Den franske diplomaten Jacques de Chenoais skrev i 1547 at han så intakte relikvier av Sabas, og han sa også at tyrkere og jøder ga større donasjoner enn kristne selv. Den hellige Gregor av Sinai (ca 1290-1346) regnet Sabas for å være en stor opplyser. Den hellige erkebiskop Sabas III (1309-16) kalte ham en stor apostel og erkebiskop av Serbia, mens han for erkebiskop Daniel I (Danilo) (1271-72) var «vår mester og lærer». I 1448, etter erobringen av klosteret Mileševa, proklamerte Stefan Vukčić Kosača (1404-66) seg selv som «hertug [Herzog] av St Sava», og det området han hersket over, fikk navnet Herzegovina.
Opprøret hadde preg av en hellig krig hvor de serbiske opprørerne bar krigsflagg med bilde av St Sabas. Sinan Pasja, en albansk storvesir som ledet den osmanske hæren, ga ordre om at profeten Muhammeds grønne flagg skulle bringes fra Damaskus for å kjempe mot det serbiske flagget. Sinan Pasja ga da ordre om at levningene av Sabas skulle bringes til Beograd og brennes. Ahmed-beg Ochuse utførte ordren, og han førte en militær konvoi til Mileševa, beordret munkene til å ta ut Sabas’ trekiste fra sarkofagen og sette den på hestene, som munkene skulle føre. På veien slo de munkene og drepte eller tok med seg alle som kom i deres vei, slik at opprørerne i skogene skulle få høre om det. Den 27. april 1595 ble trekisten brent på et bål på høyden Vračar i Beograd. Flammene ble sett over Donau, og tyrkerne feiret.
Som helgen ble Sabas respektert selv blant katolikkene. Tomko Mrnjevic, en bosnisk biskop tidlig på 1600-tallet, skrev den første biografien om Sabas som ikke inneholder en historisk skikkelse, men en litterær. Ulike forfattere skrev om St Sabas med respekt, blant andre Antun Sasin, Jovan S. Kavanjin og Pavle Riter Vitezovic. Noen av de mest respekterte serbiske forfatterne fant inspirasjon i Sabas’ liv og verk, slik som Branko Radičević, Jovan Jovanović Zmaj, Vojislav Ilić, Miloš Crnjanski og sist Matija Bećković.
Sabas regnes som serbisk skytshelgen og er den mest respekterte serbiske helgen i den ortodokse verden. Han blir allment ansett som en av de viktigste skikkelsene i serbisk historie, og han æres av den serbisk-ortodokse kirke som deres grunnlegger. Fra 1800-tallet har Sabas mer vært sett som skytshelgen for skoler og utdannelse, først i Vojvodina (trolig i Zemun i 1826). Fyrst Miloš av Serbia proklamerte den 13. januar 1830 Sabas til skytshelgen for serbiske skoler og skolebarn.
Som en eksponent for en innfødt religiøs kultur nært knyttet til familiens politiske resultater, er Sabas et enestående eksempel på serbisk identitet. Selv om han noen ganger er blitt tolket som den som med overlegg splittet Serbia fra Roma, feires hans fest både i latinske og ortodokse kalendere, både i kroatiske og serbiske kirker. I dagens situasjon på Balkan bør han betraktes mer som en samlende figur enn en som splitter.
Sabas kalles «lik apostlene» (lat: aequalis apostolis; gr: isapóstolos; ἰσαπόστολος; serb: ravnoapostolni; равноапостолни), en spesiell tittel som gis til noen helgener i Den ortodokse kirke. Tittelen gis som en anerkjennelse av disse helgenenes fremragende tjeneste i spredningen og forsvaret av kristendommen, sammenlignbar med den til de opprinnelige apostlene. Hans minnedag er dødsdagen 14. januar, både blant katolikker og ortodokse. Andre ortodokse minnedager er 12. januar og 30. august, og 14. februar nevnes også.
Sabas spilte også en viktig rolle i utviklingen av den serbiske middelalderlitteraturen, og han betraktes som grunnlegger av en uavhengig serbisk litteratur. I tillegg til sine to Typika eller regler skrev han en biografi og officium for sin far Simeon, dessuten «Simeon og Sabas Lov», som er viktig for vår viten om den serbiske bondestanden på den tiden. Han sørget også for oversettelser av greske religiøse arbeider, som fremstilte doktrinær ortodoksi og imøtegikk den dualistiske doktrinen til Bogomilene. Det første av Sabas’ arbeider som inneholder litterære elementer, er hans brev til munken Spiridon, som er det eneste originalbrevet skrevet av Sabas som er bevart.
Etter Sabas’ død tilskrev hans tilhengere ham all slags klokskap. Noe av det mest kuriøse er at han lærte serberne at de kunne pløye en åker begge veier, i stedet for å dra plogen tilbake etter hver fure for å starte på nytt fra samme side av åkeren, som de gjorde før. Mange historier viser St Sabas som en lærer og undergjører. Som undergjører er Sabas forbundet med vann, is og snø. I serbiske folkeeventyr har Sabas en forkjærlighet for skipsbygging. Han hadde også makt til å roe sjø og storm, men han bygde også skip for å senke ned syndere.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler, Butler (I), Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org, zeno.org, kosovo.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juni 1999