Alexander ble døpt i den russisk-ortodokse kirke. Kort etter hans fødsel brøt den bolsjevistiske Oktoberrevolusjonen ut, og da Alexander var to år gammel, døde hans mor av tyfus under den russiske borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen. I 1920 giftet faren seg med en tysk kvinne som også hadde vokst opp i Russland, Elisabeth Hoffmann (1892-1982). Hele familien flyktet fra bolsjevikene i 1921 og havnet i München i Bayern i Tyskland da Alexander var fire år gammel. Sammen med dem kom Alexanders russiske barnepike Feodosija Konstantinovna Laptsjina, kalt Njanja («amme»), under påskudd av å være enke etter Hugo Schmorells bror (av denne grunn ble hun gravlagt som Franziska Schmorell). Hun tok den døde morens plass i Alexanders oppdragelse. Ettersom hun ikke snakket særlig tysk, vokste Alexander Schmorell opp som tospråklig. Snart etter ankomsten til München ble hans halvsøsken Erich og Natascha født. Elisabeth Schmorell var romersk-katolsk, og det samme ble hennes barn. Men for en stor del takket være Njanjas innflytelse holdt Alexander fast ved sin ortodokse tro, og hans stemor gjorde det mulig for ham å delta i ortodoks religionsundervisning i München.
Fra 1935 gikk han på Neue Realgymnasium i München, hvor han traff Christoph Probst. Dette vennskapet vokste, og i 1940 var han forlover i Christophs bryllup. I 1942 var han fadder for Christophs andre sønn, Vincent. Etter å ha tatt eksamen artium ble Alexander innkalt til Riksarbeidstjenesten (Reichsarbeitsdienst) i Allgäu, og i november 1937 ble han innkalt til militærtjeneste i det ridende artilleri i hæren (Wehrmacht). I 1938 var han med under annekteringen av Østerrike (Anschluss), og deretter var han med under innmarsjen i Tsjekkoslovakia. For å slippe å avlegge troskapseden til Adolf Hitler, ba han om å bli dimittert fra hæren for å begynne å studere.
Den også kunstnerisk begavete Alexander begynte etter militærtjenesten i sommersemesteret 1939 på medisinstudiet i Hamburg. Det skjedde på anmodning av hans far, som var lege. I Hamburg møtte han Traute Lafrenz. Sommeren 1940 måtte han delta på felttoget i Frankrike. I september 1940 vendte han tilbake til München for å fortsette medisinstudiet ved Ludwig-Maximilians-Universität. Der ble han innrullert i Medisinstudentenes andre studentkompani i Bergmannstrasse, hvor han i slutten av juni 1941 ble kjent med Hans Scholl, og i sommersemesteret 1942 traff han også Willi Graf. Høsten 1941 møtte han Lilo Ramdohr ved de private tegnekursene i atelieret til Hein König i Schwabing og ble privatelev hos Lilo Ramdohrs nabo, billedhoggeren Karl Baur, i Prinzenstraße i Neuhausen. Han og Lilo var gode nok venner til at de fortalte hennes naboer at han var hennes fetter, slik at ingen skulle undre seg over at denne mannen hadde nøkkel til en gift kvinnes leilighet.
I 1942 var nazistenes kontroll i Tyskland nesten total. Andre verdenskrig raste rundt Tyskland på alle kanter. Tyske tropper hadde erobret det meste av Europa, de var langt inne i Russland og så langt borte som Nord-Afrika. På denne tiden var Hitlers planer for å «rense» Europa kommet langt, og nazistenes dødsleirer var i full virksomhet. Det var ingen hemmelighet at enhver som ble oppfattet som en fiende av Hitler, sto i fare for å bli arrestert og sendt til et av disse fengslene. I tillegg var praksisen med Sippenhaft utbredt, det vil si at familie og venner av en som var mistenkt for å være Hitler-motstander, også ble arrestert.
Omstendighetene rundt motstandsgruppen Weiße Rose («Den hvite rose») var et av de få eksemplene i tysk historie under Det tredje rike hvor noen tok sjansen på å ta til motmæle mot det Hitler gjorde. Sommeren 1942 fikk Hans Scholl og Alexander Schmorell tak i en duplikatmaskin, og fra mai til juli 1942 skrev de fire flygeblad under navnet Weiße Rose som oppfordret det tyske folk å reise seg og stå mot Hitler og naziregimet. Gruppen tok sitt navn etter den spanske romanen Rosa Blanco. Distribusjonen av disse fire flygebladene var temmelig begrenset og var sentrert rundt München. Dette var ikke første gang at flygeblad hadde blitt distribuert i Tyskland, for eksempel hadde noen av prekenene til den salige biskop Klemens August von Galen (1878-1946) som hadde fordømt Hitlers eutanasiprogram, blitt skrevet ned, maskinskrevet og sendt rundt i Tyskland anonymt. Men flygebladene fra Weiße Rose gikk lenger og mante tyskerne til å forstå hva som foregikk og å gjøre motstand med alle mulige midler. I den andre løpeseddelen skrev Alexander et avsnitt som fordømte Holocaust, den eneste kjente offentlige protest mot Holocaust fra noen tysk motstandsgruppe.
Da de kom tilbake til München i oktober 1942, ble aktivitetene til Weiße Rose mangedoblet, blant annet ble Hans Scholls søster Sophie sentral. I slutten av november 1942 reiste Alexander gjennom formidling av venninnen Lilo Ramdohr sammen med Hans Scholl til Falk Harnack i Chemnitz for å ta opp forbindelse med motstandskretser i Berlin. Falk Harnack var yngre bror av Arvid Harnack, som hadde blitt arrestert i forbindelse med «Det røde orkesteret», et uttrykk brukt av Gestapo for den politisk uavhengige motstandsgruppen som kjempet mot nazistene fra Berlin under krigen. I desember 1942 kontaktet Alexander Schmorell sammen med Hans Scholl professor Kurt Huber. De seks kjernemedlemmene i Weiße Rose var de som senere ble henrettet, professor Kurt Huber og de fem studentene Hans Scholl, Alexander Schmorell, Willi Graf, Sophie Scholl og Christoph Probst. Flere ble direkte involvert, blant dem Traute Lafrenz, som opprettet en uavhengig gruppe i Hamburg, og Jürgen Wittenstein.
De tre medisinstudentene skrev i januar 1943 den femte løpeseddelen, «Opprop til alle tyskere!» (Aufruf an alle Deutschen!). Denne gangen risikerte medlemmene livet ved å distribuere tusenvis av flygeblad over hele Stor-Tyskland. Alexanders reiser førte ham til de østerrikske byene Linz, Wien og Salzburg. Sammen med Hans Scholl og Willi Graf skrev han tidlig i februar 1943 slagord på husvegger i München, som «Ned med Hitler» og «Frihet». Etter Stalingrads fall ble et sjette flygeblad produsert. Les teksten til de seks flygebladene (engelsk og tysk).
Den 18. februar 1943 ble Hans og Sophie Scholl tatt mens de distribuerte dette flygebladet ved universitetet i München. De ble ransaket, og politiet fant et håndskrevet utkast til et nytt flygeblad. Dette sammenlignet de med et brev i Scholls leilighet som var signert av Christoph Probst. De tre ble arrestert og stilt for dommeren Roland Friesler i Volksgerichtshof den 20. februar. De ble funnet skyldig i agitasjon og ble henrettet med giljotin noen timers senere.
Samtidig ble det satt i gang søk etter Alexander Schmorell. Med hjelp fra Lilo Ramdohr and Nikolai Hamazaspian, en bulgarsk venn av ham, brente han sin uniform og klarte å forfalske Hamazaspians bulgarske pass. Med det forsøkte han å flykte til Schloss Elmau i Sveits, men veien var for vanskelig, og han vendte tilbake til München. Men der ble han arrestert den 24. februar 1943, to dager etter at de tre vennene var henrettet og samme dag som de ble gravlagt, da han ble gjenkjent av en venninne i et tilfluktsrom ved Habsburgerplatz i München, angitt og arrestert.
Selv om Weiße Rose ikke var en religiøs gruppe per se, er det umulig å benekte at disse unge menneskenes tro på Gud var en av de viktigste grunnene til at de handlet med det mot de gjorde. Alexander Schmorell var den eneste i gruppen som var ortodoks, og selv om hans tilknytning til ortodoksien i ulike bøker har blitt bagatellisert som utelukkende en måte for ham å holde kontakten med sin russiske arv, eller en fascinasjon for ritualet snarere enn en virkelig tro, gikk han regelmessig til ortodokse gudstjenester. Hans venn Lilo Ramdohr sa at han var en som alltid hadde med seg en Bibel og demonstrerte en livslang kjærlighet til ortodoksien. I sine brev til sin familie fra fengselet skrev han om fordypningen av sin tro, at selv om han var dømt til å dø, levde han i fred i visshet om at han tjente sannheten. I sitt siste brev, skrevet like før hans henrettelse, skrev han til sin familie: «Glem aldri Gud!»
I Kassel finnes grunnskolen Alexander-Schmorell-Schule, i Rostock Berufliche Schule Alexander Schmorell for medisinske og pleieryrker, hvor de hvert år feirer en Alexander Schmorell-Tag. I Grünwald, Bad Oeynhausen og Dormagen finnes det en Alexander-Schmorell-Straße, og i Harlaching i München finnes det en Schmorellplatz.
Etter at Den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland (ROCOR) den 17. mai 2007 offisielt inngikk kanonisk kommunion med Moskva-patriarkatet og dermed gjenopprettet den kanoniske forbindelsen mellom kirkene, som var brutt i 1927, bestemte bispedømmet Berlin og Hele Tyskland i ROCOR å opprette en helligkåringssak for Alexander Schmorell, og hans martyrium ble anerkjent i 2008. Han ble helligkåret (forherliget) av ROCOR den 4. og 5. februar i München, med metropolitter, erkebiskoper og biskoper fra Tyskland, Russland, USA og Ukraina til stede. Blant dem var metropolitt Valentin Misjtsjuk av Orenburg og Saraktasj og erkebiskop Kirill Dmitrieff av San Francisco og det vestre Amerika.
Etter Andre verdenskrig rykket amerikanske soldater inn og bygde en base bak Perlacher Forst. Da de dro igjen midt på 1990-tallet, måtte de selge bygningene og eiendommene. En av de bygningene de etterlot seg, var en kirke. På denne tiden lette ROCOR i München etter en kirkebygning, og de var i stand til å kjøpe den amerikanske kirken. På denne måten er Alexander Schmorells hjemsogn nå rett over gaten for stedet hvor hans jordiske rester er gravlagt. Han er avbildet på ikonostasen i denne kirken.
Kilder: no.wikipedia.org, de.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, spartacus.schoolnet.co.uk, katjasdacha.com, 02varvara.wordpress.com, holocaustresearchproject.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. januar 2012