Den hellige Nivard (Nivo) ble født rundt år 600 i Gallia. Han kom fra en velstående familie som tilhørte den merovingiske høyadelen og fikk en god utdannelse sammen med sin bror, den hellige munken og martyren Gundebert av Reims. Ifølge Nivards Vita ble han utdannet ved hoffet til den frankiske kongen Kilderik II av Austrasia (662-75) og Neustria (673-75), noe som ikke stemmer med kronologien, for Kilderik ble ikke konge før syv år etter at Nivard var blitt valgt til biskop. Det må være snakk om Kilderik IIs far, kong Klodvig II av Neustria (639-58), eller enda mer trolig Klodvigs far, Dagobert I av Austrasia (623-34) og Neustria (629-39), eller kanskje Dagoberts far Klotar II (584-629), som var konge av hele frankerriket, med tanke på at Nivard skal ha blitt født rundt år 600.
Både Nivard og Gundebert nevnes som svogere av kong Kilderik II, så kongen må altså ha vært gift med deres søster. Men kong Kilderiks eneste kjente hustru var hans kusine Bilichild (Bilichildis, Bilichilde, Blithilde), som han giftet seg med i 668. Hun var datter av den hellige kong Sigebert III av Austrasia (634-56) og dronning Kimnekild (Chimnechild, Imnikilde) av Burgund, og Sigeberts foreldre var frankerkongen Dagobert I (628-39) og hans konkubine Ragnetrudis.
Det må bety at Nivards og Gundeberts navnløse søster var kong Kilderiks konkubine. En annen mulig svoger-forbindelse er selvsagt at Nivard og Gundebert var merovingere og sønner av kong Sigebert III, altså brødre til kong Kilperiks hustru Bilichild, men kildene er tause om denne eventualiteten.
Hele denne historien har vi fra historikeren Flodoard, som på 900-tallet skrev Historia Remensis Ecclesiae. Flodoard har sannsynligvis interpolert Vita Nivardi, som bare sier at en frankisk konge ved navn Kilderik hadde en datter som var niese av Nivard og gift med grev Regulus. Det var Flodoard som søkte å identifisere denne kongen Kilderik med kong Kilderik II av Austrasia, men dette støter på flere kronologiske og genealogiske problemer. Flodoard skrev også at grev Regulus også ba om at hans sønn Gideon, nevø av Nivard, ble munk i hans kloster, og han ga en del av sin eiendom til klosteret.
Uansett tilhørte Nivard makteliten i Austrasia, men han trådte svært sent inn i den klerikale stand og mottok suksessivt alle vielser, noe som var svært uvanlig på den tiden. I 649 ble han valgt til den 25. biskop av Reims etter Lando (fr: Landon) (646-49), og dette embetet hadde han til sin død i 673. Noen kaller ham erkebiskop, men Reims’ opphøyelse til erkebispedømme skjedde ikke før i 748. Flere kilder sier at han ble biskop først rundt 657.
Byen Reims var da hovedstaden til kong Klodvig II av Neustria og Burgund (639-58). Nivard var fremmed for politiske kontroverser, noe som gjorde at han og hans bispedømme ikke trengte å lide på grunn av dynastiske endringer, men fikk heller alltid fordeler fra de mektige.
Den hellige Bercharius av Hautvillers (636-96) oppmuntret biskop Nivard til å grunnlegge et kloster, og Nivard grunnla i 662 klosteret Saint-Pierre i Hautvillers i departementet Marne i regionen Champagne-Ardenne (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine), hvor Bercharius ble den første abbeden. Klosteret fulgte en regel som var en blanding av de hellige Benedikts og Kolumbans regel.
Nivard skal under en tur til dette området ha hatt en profetisk visjon: En due fløy ved kanten av liene og indikerte det stedet hvor han skulle bygge det fremtidige klosteret. Følgelig beordret han byggingen av benediktinerklosteret i Hautvillers (Monasterium Altumvillare). Valget av sted ga opphav til mange vanskeligheter, men Nivard klarte ikke bare å bygge klosteret, men også å forsone dem som motarbeidet det. Noen av dem trådte inn i klosteret da ledelsen ble overlatt til Bercharius.
Klosteret blomstret til tross for historiens omskiftninger. Det ble ødelagt av normannerne i 882, restaurert og deretter brent av britene i 1449, ombygd og deretter ødelagt av hugenotter i 1564. Det gjenoppsto fra asken takket være gaver fra dronning Katarina av Medici. All aktivitet stanset under revolusjonen i 1789. Etter den tidens rystelser er det nå bare klosterkirken og en liten del av klosteret tilbake. Klosteret var i sin tid hjem for den berømte benediktinermunken Dom Perignon OSB (1638-1715). Hans arbeid med vinproduksjon bidro til å utvikle sjampanje.
Nivards velgjørenhet og økonomisk støtte ble også utvidet til andre kjente klostre som Corbie, Soissons, Fontenelle (i dag Saint-Wandrille). Han var også en beskytter for kirkene i Reims, spesielt Sainte-Marie og Saint-Remi, som han utrustet storslagent. Etter å ha oppnådd et immunitetsprivilegium for Hautvillers og biskopen av Reims’ fulle jurisdiksjon over klosteret, valgte Nivard det som sin favorittresidens.
Da Nivard døde i Hautvillers den 1. september 673, ble han gravlagt i klosteret. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Regulus (fr: Rieul) (673-89; d. 695), som hadde vært gift med Nivards niese Amathilde, datter av frankerkongen Kilderik II, før han ble enkemann og gikk i kloster. Noen kilder sier at Nivard døde i 675, angivelig etter å ha trådt tilbake som biskop i 673.
Nivards minnedag er dødsdagen 1. september, og han minnes den dagen sammen med de to første biskopene av Reims, de hellige Sixtus (fr: Sixte) og Sinnicius (fr: Sinice). Av de tre er det bare Sixtus som nevnes i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) på denne datoen. Nivard feires den 7. september i propriet for bispedømmet Reims, og han feires på denne dagen på noen steder i bispedømmet. 7. februar nevnes også som minnedag.
Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. januar 2016