Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Kristendommens lys trengte sent inn hos leukerne i forhold til andre og mer favoriserte områder i Gallia. Det var først rundt midten av 300-tallet at evangeliet begynte å bli forkynt offentlig, Omtrent samtidig, under keiser Julian den frafalne (361-63), ble mange kristne martyrdrept i leukernes land: den hellige Eucharius nær Pompey, den hellige Elifius (Eliphe, Elophe) i Solimariaca og den hellige Libaria nær Grand, men før den tid var konversjoner sjeldne, i hemmelighet og isolerte, mens fra da av var de offentlige og nesten universelle.

Mange kilder sier at Mansuetus ble biskop i 365, men det er trolig for å tilpasse seg legenden som sier at han ble sendt dit av den hellige pave Damasus I (366-84) for å utbre den kristne tro, etter forslag fra keiser Konstans (337-50), som residerte i Trier. Han kalles apostel for leukerne (lat. Leuci), en keltisk folkestamme i Gallia Belgica, hvor innbyggerne ofte var en blanding av keltere og germanere.

Mansuetus’ biografi, Vita Sancti Mansueti, ble skrevet på 900-tallet av Adso (fr: Adson), leder for skolen i klosteret Saint-Èvre i Toul og deretter abbed av Montier-en-Der. Denne fortellingen er imidlertid bombastisk og full av fiktivt materiale og unyttig informasjon. Den forteller at Mansuetus opprinnelig var fra de britiske øyer (skotsk eller irsk), ble bispeviet i Roma og ble sendt til Nordøst-Gallia av den hellige apostelen Peter. Han etablerte seg i Toul, hvor han brakte guvernørens druknede sønn tilbake til livet og oppnådde dermed mange konverteringer. Men alt dette er fri fantasi.

Om natten, da dronningen fikk et øyeblikk av søvn, mente hun at hun i en drøm ser apostelen Mansuetus, som lovte å finne igjen liket av hennes sønn, hvis hun konverterte til den sanne Gud. Da hun våknet, skyndte hun seg med å dele dette synet med sin mann, som straks sendte ut sine menn for å finne denne mystiske fremmede, men de fant ham først etter tre dagers leting. Til slutt ble han ført for kongen, som sverget på at han, hans familie og alle hans folk ville gi avkall på sine guder for å dyrke hans egen, hvis han bare kan få holde kroppen av sin sønn i armene.

Mansuetus, fulgt av en stor folkemengde, gikk til elvebredden, tvers overfor det stedet hvor barnet hadde falt. Der prostrerte han seg og ba, og barnets kropp fløt da på vannoverflaten. Det ble brakt til land. Mansuetus sa til kongen: «Her er din sønns livløse kropp, men hvis du har tenkt å holde det du har lovt, kan den guddommelig godhet gjøre enda mer for deg». Kongen gjentok sine løfter, og Jesu Kristi prest ba til himmelen igjen, og det lille antall kristne som var der, deltok i bønnen, og barnet vendte tilbake til livet. Et slikt mirakel slår folkemengden med beundring og de nølte ikke med å forlate sine avguder og tilbe Kristi navn med én stemme. Mansuetus instruerte dem i troens sannheter og døpte dem. Kongen, hans familie og folket ble omvendt. Allmenn glede hersket i byen, og sammen proklamerte de Mansuetus til den første hyrden i kirken i Toul.

Mansuetus vigslet et stort antall prester, og bygde mange kirker i ulike deler av provinsen, inkludert tre i Toul: en til ære for Maria, Jesu Kristi mor, og den hellige Stefan protomartyren, den andre på sørsiden av den første, viet til Johannes Døperen, og en tredje, utenfor byen, i nærheten av hans bolig, viet til den hellige apostelfyrsten Peter. Den lå utenfor murene i Toul, i nærheten av en gammel kirkegård, hvor Mansuetus selv ble gravlagt.

Mansuetus døde rundt år 375 i Toul, ifølge bispelisten etter et episkopat på 37 år. Han ble gravlagt i kirken Saint-Pierre, som han selv hadde grunnlagt. Allerede kort etter hans død ble hans grav et valfartsmål for fromme pilegrimer. Over graven reiste den hellige biskop Gerhard (963-94) klosteret Saint-Mansuy, som fikk sitt navn etter Mansuetus. Han skrinla også Mansuetus’ relikvier og fikk Adso til å skrive hans biografi. Klosteret ligger i dag i forstaden Faubourg Saint-Mansuy.

Om man skal tro Mansuetus’ biograf Adso (fr: Adson) (d. 992), en av de fremste forfatterne på 900-tallet, besøkte den hellige Martin av Tours Mansuetus’ grav, og denne hendelsen kunne plasseres til en av Martins reiser til Trier, i 384 eller 386. Denne tradisjonen er kanskje ikke helt uten grunnlag, selv om forfatteren av biografien skrev seks århundrer etter hendelsen. Men man må til 900-tallet for å se en reell utvikling av kulten, takket være restaureringen av kirken, som kanskje var forlatt etter arrangementet med katedralen innenfor murene i Toul. Den ble først restaurert under den hellige biskop Gosselin, deretter under biskop Gerhard.

Ifølge Vita Sancti Gerardi fikk biskop Gerhard I av Toul en gang i andre halvdel av 900-tallet relikviene av både Mansuetus og den hellige biskop Aprus av Toul (500-07) brakt innenfor murene i Toul og plassert i kirken Saint-Jean-Baptiste mens han var syk, men uten at kulten for Mansuetus opphørte å være lokal. En episode referert av Adso er vesentlig i denne forbindelse: To innbyggere fra Barrois (den vestlige regionen av bispedømmet Toul) returnerte fra Vic med en last med salt, og de passerte nær Toul i Gondreville, på festdagen for helgenen. Innbyggerne i Gondreville ønsket å stoppe konvoien fordi det ikke var lov til å jobbe på denne dagen, men innbyggerne fra Barrois svarte at de ikke var pålagt å observere en fest som bare opptok leukerne, det vil si de som bodde i regionen i Toul.

Biskopens berømmelse spredte seg ikke mye i løpet av høymiddelalderen, og vigslingen av kirken i Voerendaal, i dag i nederlandsk Limburg, til hans ære av den hellige pave Leo IX (1048-54), er en eksepsjonell hendelse som forklares med det faktum at kirken var eid av Udo, primicerius av Toul. En annen translasjon av relikvier ble foretatt av biskop Pibo (fr: Pibon) (1070-1107) i 1104, og synes å ha hatt et større alvor, og selv i dag feires det en egen translasjonsfest den 15. juni. Klosteret som voktet graven, hadde da blitt blomstrende og hadde en stor innflytelse på den stadige utvidelsen av sin skytshelgens kult. Men uansett bredte kulten seg aldri utover bispedømmets grenser og ble aldri like populær som kulten for biskop Gerhard, som overskygget alle hans forgjengere. Blant biskopene av Toul fra bispesetet ble grunnlagt og til 1802, er nitten hedret med tittelen helgen og fem av dem har sitt eget officium i bispedømmet, godkjent av Rituskongregasjonen.

Mansuetus avbildes gjerne ved siden av et barn som holder en ball, noe som viser til guvernørens sønn som druknet mens han spilte og ble gjenoppvekket av Mansuetus. Mansuetus er avbildet i apsis i katedralen i Toul sammen med fjorten andre helgener, Aprône (Apronia), Gérard (Gerhard), Amo (Ammon), Étienne (Stefan), Pierre (Peter), Ursule (Ursula), Joseph (Josef), Ambroise (Ambrosius), Augustin, Gauzelin (Gosselin), Jean-Baptiste (Johannes Døperen), Grégoire (Gregor), Jérôme (Hieronymus) og Léon (Leo).

En fest for alle hellige biskoper i Toul ble feiret i bispedømmet Nancy og Toul den 4. september. frem til 1955 (Commemoratio omnium Ss. Episcoporum Ecclesiae Tullensis). Men ved den omfattende kalenderreformen i bispedømmet i 1955, ble de fleste hellige biskopene av Toul fjernet fra den liturgiske kalenderen i likhet med kjente helgener som de hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) og Klothilde (fr: Clotilde) (ca 474-545). Også festen for alle biskopene forsvant.

Det finnes kirker som er viet til Mansuetus i Bouvron, Fontenoy-le-Château, Loisey-Culey, Nancy og Serécourt. Landsbyen Dommary-Baroncourt hadde en kirke med hans navnet, men den ble revet i 1974.

Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, nominis.cef.fr, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org, foi-culture-nancy.hautetfort.com, introibo.fr, Thiéry - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. juli 2006