Mens han ennå var seminarist, begynte han å tenke på å grunnlegge et religiøst institutt til fremme av kall, og han begynte også å skrive konstitusjonene. Han avla et løfte til Jomfru Maria at dersom han ble prest, ville han bygge en kirke hvor han skulle undervise dem som ikke hadde råd til å studere til prester.
Som nyvigslet prest viet han seg sjenerøst til å undervise barna i Pianura i katekismen. Full av prestelig nidkjærhet eksperimenterte han også med å leve et fellesliv sammen med noen unge menn fra landet som opplagt var innstilt på et geistlig liv, men initiativet ble ikke akseptert av biskopen av Pozzuoli, som Pianura tilhørte og fortsatt tilhører, og han forbød det. Etter å ha deltatt i saniteten under Første verdenskrig, vendte han tilbake til Pianura, og langsomt så han sine planer bli til virkelighet.
Dette var starten på «Selskapet for religiøse kall», Società delle Divine Vocazioni (Societas Divinarum Vocationum – SDV). De ble kalt «vokasjonister» (vocazionisti) med den mannlige grenen Padri Vocazionisti (1920) og den kvinnelige grenen Suore Vocazioniste (1921). Biskop Petrone undertegnet dekretet som opprettet selskapet kanonisk på bispedømmeplan den 26. mai 1927.
Men til tross for økende suksess og åpning av nye hus også utenlands, måtte vokasjonistenes to grener tåle en rekke alvorlige vanskeligheter før de endelig fikk pavelig approbasjon. De ble gjenstand for to strenge kanoniske visitasjoner, i 1941 fra servitterpateren Raffele Baldini og i 1945 fra fransiskanerpateren Serafino Cuomo. Men den 3. januar 1948 kom endelig den etterlengtede pavelige anerkjennelsen.
Ved siden av å lede sin religiøse familie utførte p. Justinus Maria Russolillo nidkjært sine oppgaver som sogneprest for kirken San Giorgio martire i mer enn tretti år, sognet som han betraktet som vokasjonistenes krybbe. Han døde den 2. august 1955 i Pianura, 64 år gammel. Den 14. april 1956 ble hans jordiske rester høytidelig overført til vokasjonistenes moderhus i Pianura.
Den 18. januar 1980 ble hans saligkåringsprosess åpnet på bispedømmenivå i Napoli. Den 18. desember 1997 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Han ble saligkåret den 7. mai 2011 i Pianura. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 2. august.
Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden