Den hellige Eusicius (Ysis; fr: Eusice) levde på 500-tallet i Gallia. Han stammet fra Périgueux i det sørvestre Gallia og ble født i en svært fattig familie som hadde forlatt Périgord på grunn av hungersnøden, og han ble solgt av sine foreldre. Han ble kjøpt tilbake av abbeden i klosteret Percy i bispedømmet Bourges. Etter at han hadde tjent kommuniteten en tid, ble han selv tatt opp blant ordensbrødrene, og han ble en munk konsentrert om bønn og ensomhet.
Etter prestevielsen fikk han tillatelse til å trekke seg tilbake til et ensomt sted. Han valgte sitt oppholdssted i Berry, hvor han bygde et kloster ved elven Cher som fikk navnet Celle. Der samlet han et stort antall disipler om seg. Han døde rundt år 542. Kong Kildebert lot bygge en kirke over hans grav. I kirken Saint-Marcel i Saint-Denis æres han under navnet Ysis. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 27. november:
In pago Blesénsi Gálliæ, sancti Eusícii, solitárii, qui ad Cari crepídinem céllulam sibi éxstruit.
I territoriet til Blois i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Eusicius, eremitt, som bygde seg en liten celle ved bredden av elven Cher.
I hans kloster ble også gjenfinningen av hans relikvier minnet den 15. april. Hans eneboercelle ble opprinnelsen til Celle sur Cher (nå Selles-sur-Cher) i departementet Loire-et-Cher i regionen Centre (fra 2016: regionen Centre-Val de Loire).
Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-594) nevner Eusicius i «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum) og forteller om noen av hans gjerninger og utsagn. Men teksten har litt smaken av et fjernt eventyr og virker litt naiv. En av eremittens spesialiteter synes å være helbredelse av halssykdommer som hovedsakelig rammet barn. De urolige mødrene brakte dem til ham, som forsiktig strøk dem og spøkte litt om deres sykdom. Deretter gjorde han et korstegn over dem og frigjorde det syke barnet fra deres sykdom og sendte dem lykkelige hjem. Gregor av Tours sier at han helbredet quartana (en form for malaria) ved å gi pasientene hellig vann. Det var ikke alltid at de som dro nytte av ham, gjengjeldte ham med tilbørlig takknemlighet.
Vi leser om en mann som han helbredet, som kom tilbake neste natt sammen med en medskyldig for å stjele to bikuber som var blitt gitt til Eusicius av hans disipler og som hang i et tre. Mens tyven var i treet, kom eremitten. Den medskyldige flyktet og den forlegne forbryteren var rask med å returnere de stjålne bikubene til den hellige mannen. Eusicius mottok den første, men da tyven holdt frem den andre, ristet han på hodet: «En er nok, min sønn, den andre kan du godt beholde, siden du strevde så hardt for å få tak i den».
Deretter tok han ham med inn i cellen sin og fortsatte: «Hvorfor, min sønn, vil du følge djevelen? Mottok du ikke Herrens velsignelse fra meg i går? Hvis du liker honning, må du bare spørre meg. Jeg ville gi deg den frivillig, uten noen observasjon som kan gi forlegenhet». Deretter ga han ham en siste advarsel: «Forsiktig, ikke gjør det igjen! Stjeling beriker djevelen!»
Kong Kildebert hørte om eneboerens ry for hellighet og ville besøke ham før han dro til krig mot vestgoterne i Spania. Han tilbød ham femti gullmynter, men eremitten avviste ham: «Hvorfor tok du med deg disse pengene til meg? Del dem heller ut til de fattige, siden de er overflødige for meg. Jeg må bare be til Gud for mine synder». Kongen ga da gullet til de fattige og lovet at dersom han returnerte trygt fra krigen, skulle han bygge en basilika til ære for Gud, og der ønske velkommen den gamle eneboerens kropp når han nådde sin siste dag. Dette gjorde han også, men vi vet ikke i hvilket år eremittens levninger ble lagt i den basilikaen som kongen bygde etter inspirasjon av Eusicius.
Klosterkirken Notre-Dame la Blanche i Selles-sur-Cher fra 1100-tallet er dekorert med utskårne romanske friser. Den øvre frisen viser livet til Eusicius og hans store mirakler, mens den nedre er viet til Kristus. Kirkens krypt inneholder Eusicius’ merovingiske sarkofag.
Kilder: MR2004, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. oktober 2014 – Oppdatert: 23. november 2016