Eusebius dro som pilegrim til kontinentet og kom til St Gallen, hvor han trådte inn som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). St Gallen var grunnlagt av den hellige Kolumbans mest kjente disippel, den hellige Gallus, som ble igjen i Sveits da Kolumban krysset Alpene og dro til Italia. I flere år bodde Eusebius i klosteret, men han ønsket å leve i større ensomhet, så han fikk rundt år 850 tillatelse fra abbed Harmut til å trekke seg tilbake. Deretter levde han i tretti år som eneboer på Vogelsberg, som i dag kalles Viktorsberg (Mons S. Victoris martyris) like ved Rankweil i det sørlige Bayern, nå i Vorarlberg, den vestligste delen av Østerrike. Der forkynte han evangeliet og pleide og helbredet syke. Han skal ha nådd en slik grad av fullkommenhet at han mottok profetiske gaver. Han forlot sjelden sin eneboercelle, men i stedet belærte og underviste han alle som valfartet til ham, gjennom et lite vindu.
Nær Eusebius slo irske pilegrimer seg ned og han synes etter hvert å ha stått i spissen for en liten kommunitet. Mens Eusebius levde, var keiser Karl III den tykke (832-88), sønn og etterfølger til kong Ludvig den tyske (840-76), blitt hans venn og kom ofte til ham i cellen, hvor eneboeren forutsa mange ting som skulle skje i fremtiden. Hos Ekkehard IV av St Gallen (d. etter 1057) finnes det en notis som sier at Eusebius forutsa overfor moren til Iso av St Gallen før hans fødsel at hennes sønn skulle bli en berømt lærer som munk i klosteret St Gallen.
Hos kronikøren Ratpert av St. Gallen finnes det en henvisning til at Eusebius prøvde å overtale keiser Karl til å gi Vogelsberg til klosteret St Gallen, dette er også dokumentarisk belagt. På Eusebius’ bønn ga faktisk keiseren i 882 Vogelsberg og gårdene Felder og Zehnten i Vinomna, dagens Rankweil, til klosteret i St Gallen.
I 883 grunnla keiseren et irsk kloster for Eusebius på fjellet, Raetia, monasterium Scottorum (kloster for irer). I 885 ga Karl ved kongelig charter inntektene fra en av sine villaer nær Rottris i Vorarlberg til klosteret, slik at Eusebius kunne etablere et hospits for irske pilegrimer. Der kunne tolv pilegrimer overnatte på vei til Roma og få forpleining. Jesuitten Daniel Feldner fra Konstanz fortalte i 1640 denne legenden:
En søndag da Eusebius vandret gjennom landsbyene i dalen, refset han en bonde som arbeidet på søndagen. Bonden tok da ljåen og kappet hode av eneboeren. Eusebius tok hodet under armen som en annen Dionysius og gikk med det tilbake til Viktorsberg. Da udådsmannen så dette, erkjente han Guds nærvær og ville flykte, men jorden åpnet seg under ham og slukte ham. På veien til Viktorsberg møtte Eusebius en kvinne som arbeidet i hagen og som ble opprørt over forbrytelsen mot den hodeløse Gudsmannen, men Eusebius refset kvinnen, for hennes forbrytelse med søndagsarbeid var enda større.
Eusebius’ død inntraff den 31. januar 884 i Brederis ved Rankweil. Klosteret på Viktorsberg, det eldste i Vorarlberg, var fra 800-tallet et åndelig sentrum i Dreiländereck. I 1785 ble det oppløst, og i bygningene ble i 1984 stiftelsen Kloster Viktorsberg etablert som et kultur- og møtehus. Viktorsberg har sitt navn etter den hellige pave og martyr Viktor I (189-99). Etter oppløsningen av klosteret har hans relikvier siden 1786 hvilt i Sankt Gallen, mens hans hoderelikvie oppbevares i bydelen Brederis i Rankweil, hvor kirken fra 1959 ble viet til ham. Vest for Brederis står et lite kapell viet til den hellige Anna, som sagaen forteller ble reist på det stedet hvor Eusebius led martyrdøden. Kirken i Rankweil ble på 1300-tallet et Maria-valfartssted, og i 1460 oppsto det nådebildet som Loretokapellet ble bygd for i 1657.
Eusebius’ minnedag er dødsdagen 31. januar i bispedømmet Feldkirch i Vorarlberg, mens i bispedømmet Sankt Gallen feires han den 30. januar. Han kalles Eusebius av Rankweil eller Eusebius av Viktorsberg. Kildene har ingen henvisninger til Eusebius’ voldelige død som legenden forteller om. Selv om vi mangler en tidlig biografi, er hans liv og biografiske detaljer sikkert bevitnet av historiske kilder fra det gamle klosteret i St. Gallen i Sveits.
Rituskongregasjon i Vatikanet ga i 1730 tillatelse til Eusebius av Rankweils kult i klosteret St. Gallen og i den sveitsiske benediktinske kongregasjonen. Eusebius’ navn ble tatt inn som martyr i bispedømmekalenderen i St. Gallen i 1730. Etter overføring av hans levninger til St. Gallen i 1730 og 1786, ble Eusebius regnet blant beskytterne av klosteret og bispedømmet.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org, sagen.at, feldkirch.at, Zenit 31. januar 2014 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. oktober 2014