Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Han etterfulgte i 865 sin bror, den hellige Ethelbert (860-65), som konge av Wessex og Kent. Ethelred klarte ikke å få kontroll over de økende vikingangrepene mot England. Dansker og nordmenn begynte å slå seg ned i England og tok i 870 kontrollen over York. Ethelred tok opp kampen mot dem med fornyet styrke. De dynastiske båndene som allierte huset Wessex med kongehuset i Mercia, ble styrket. Kong Burgred (Burghred) av Mercia (852-74) hadde giftet seg med Ethelswitha (Aethelswith), eneste datter av Ethelwulf av Wessex og søster av Ethelred mens hun ennå var barn.

Ethelreds far Ethelwulf døde i 858, og etter hans befaling og gjensidig enighet etterfulgte hans sønner ham etter tur, i stedet for å overdra riket til en av deres mindreårige sønner hvis en av dem døde, fordi landet var truet av nye vikingangrep fra Danmark. Den eldste sønnen Athelstan hadde vært konge av Kent (839-ca 851), mens de tre andre var konger av Wessex etter farens død: Ethelbald (858-60), Ethelbert (860-65) og Ethelred I (865-71). Ethelreds yngste bror Alfred den store (871-99), som overtok tronen etter Ethelreds død, fornyet alliansebåndene med Mercia da han giftet seg med sin kusine, den hellige Etheldwitha (Ealswitha) av Mercia.

Ethelred selv giftet seg med Wulfrida (Wulfthryth) rundt to år etter sin tronbestigelse. Et charter fra 868 refererer til Wulfrida som regina (dronning). Det var sjelden i 800-tallets Wessex at kongens hustru ble gitt tittelen dronning, og den er bare definitivt kjent å ha blitt gitt til Ethelwulfs andre hustru, Judith av Flandern. Ethelred og Wulfrida hadde tre kjente sønner, Osvald (d. 875), Ethelwold (f. ca 868) og Ethelhelm.

Året før Ethelreds tronbestigelse hadde en stor vikinghær gått i land i East Anglia under ledelse av brødrene Ivar Boneless (hinn beinlausi) (også kalt Ingvar, Ingwar, Hinguar), Ubbe og Halfdan Ragnarsson. Etter få måneder marsjerte den opp til Northumbria og erobret byen York. Vikingene tok en fryktelig hevn på den northumbriske lederen Aelle, som led en forferdelig død i deres hender for å ha gitt ordre om å kaste vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok i en ormegrav rundt tyve år tidligere. Ragnars sønner Halfdan, Ebbe og Ivar utsatte Aelle for vikingenes form for henrettelse kjent som blodørn (spreadeagle eller bloodeagle), hvor den dømte ble lagt på bakken med ansiktet ned og spikret fast. Deretter ble hans rygg skåret opp og ribbeina skåret over og brettet ut slik at de lignet på vingene til en fugl. Deretter ble lungene trukket ut av kroppen.

Danskene satte igjen Halfdan i York som hersker i Northumbria før de krysset grensen inn i Mercia, hvor de rykket inn i provinsen og tok byen Nottingham. Kong Burghred av Mercia ba om hjelp fra sine svogere Ethelred og Alfred. De svarte med glede og iver og marsjerte inn i Mercia i spissen for en hær, men danskene beholdt kontrollen over byen. I 869 rykket den tilsynelatende ustoppelige vikinghæren under Ivar og Ubbe inn i East Anglia. Underkongen for provinsen, den hellige Edmund, sto tappert opp mot dem, men østanglerne ble beseiret og deres konge tatt til fange på flukt til byen Hoxne i Suffolk. Lenket og med håndjern ble Edmund myrdet på en blodtørstig og barbarisk måte, og man mente at han var blitt ofret til vikingenes gud Odin. Han møtte døden med verdighet og mot og ble senere helligkåret for å ha stått fast i sin katolske tro. Klostre ble jevnet med grunnen, munkene slaktet ned og plyndring fant sted i massiv skala.

I 870 forberedte vikingene seg på å angripe kongeriket Wessex, ansporet av sin suksess i Northumbria. De ble møtt av en saksisk styrke under brødrene Ethelred og Alfred. Deres hær blokkerte den gamle veien som krysset Berkshire Downs ved en jernalderfestning ved Whitehorse Hill, på et sted som var kjent for sakserne som Nachededorne eller «den nakne tornebusken». The Anglo-Saxon Chronicle, vår hovedkilde til informasjon om perioden, kaller stedet for Ashdown. Ethelred vant til slutt seier over vikingene i bitre og blodige tumulter som varte til solnedgang, og etterlot likene av de danske lederne strødd ut over slagfeltet. I mange århundrer trodde man at den 325 fot lange Hvite Hesten ble hogd inn i åssiden for å minnes Ethelreds store seier, men vi vet i dag at den var mye eldre. Denne seieren ga imidlertid ikke noe permanent overtak, og konflikten fortsatte.

De invaderende vikingene kom tilbake og trefningene fortsatte, og et resultatløst slag ble utkjempet ved Basing. Ethelred, lojalt støttet av sin bror Alfred, nektet å overgi seg. Den 4. januar 871 led han et hardt nederlag i slaget ved slaget ved Reading. Selv om han var i stand til å omgruppere hæren i tide til å vinne en seier i slaget ved Ashdown, led han et nytt nederlag ved Basing den 22. januar. Vikingenes ravnebanner og Wessex’ drage ble heist igjen den 22. mars 871 ved Meredune, som man mener var enten Marden nær Devizes eller Martin i Hampshire. I den voldsomme kampen som fulgte, sto danskene frem som seierherrer. Ethelred døde kort etter påske (15. april), den 23. april 871 i Wimborne ev sårene han fikk i slaget, ifølge en beretning døde han i smerte. Han ble gravlagt i nærliggende Wimborne Minster i Dorset.

Ethelred ble etterfulgt av sin yngre bror Alfred den store, selv om han etterlot seg to sønner. Ethelwold gjorde krav på tronen mot Edvard den eldre (899-924) etter Alfreds død i 899. Ethelreds etterkommere inkluderer 900-tallshistorikeren Ethelward og den hellige erkebiskop Ethelnoth av Canterbury (1020-38).

Ethelred kalles hellig av Ferrari, som minnes ham på dødsdagen 23. april, men de eldre kildene på saksernes historie nevner ikke hans martyrdød eller gir ham tittelen hellig.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, englishmonarchs.co.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. mai 2014