Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Hans foreldre var svært fromme, og spesielt hadde hans mor en stor andakt for Jomfru Maria, samtidig som hun også var en stor velgjører for de fattige. På grunn av sin adelige herkomst fikk Eberhard sin oppdragelse som såkalt Knabenkanoniker («guttekannik») ved katedralskolen som benediktinerne drev i Bamberg. Gjennom sin flid og sin fromhet samt sitt milde vesen vant han sine foresattes og sine medelevers kjærlighet. Men i puberteten flyktet han fra den tvangen som hersket der og ba benediktinerne på Michelsberg i Bamberg om å få bli opptatt der. Men dette kunne ikke biskopen og kapitlet godta, trolig fordi de ønsket å forberede ham på høye kirkelige embeter, så han ble hentet derfra med makt og sendt sammen med en lærer til Paris for videre utdannelse der.

Da han vendte tilbake, fikk han som en vitenskapelig høyt utdannet kannik embetet som domskolastiker ved domkirken i Bamberg under den hellige biskop Otto av Bamberg. Men Eberhards ønske om et monastisk liv var like sterkt som før, og til slutt fikk han tillatelse til å følge sitt kall og bli benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Allerede i 1109 hadde biskop Otto grunnlagt det første reformklosteret i Bayern med benediktinerne fra Hirsau. I dette klosteret Prüfening ved Regensburg trådte Eberhard i 1125 inn som enkel munk. Der fant han en åndelig veileder i abbed Erbo, og Eberhard var i alt hans tro disippel og etterligner.

Da Konrad I av Abensberg, en ytterst energisk reformator og erkebiskop av Salzburg (1106-47), døde i 1147, valgte et enstemmig domkapittel den ydmyke abbed Eberhard av Biburg til hans etterfølger på erkebispestolen. Han var da allerede blitt seksti år gammel og avslo først valget, men da han endelig aksepterte embetet, ble han en suksessrik erkebiskop som styrte i sytten år (1147-64). Han ble bispeviet den 13. mai 1147 av Otto av Freising som erkebiskop Eberhard I, den nittende erkebiskop av Salzburg. Bispevigselen skjedde i nærvær av biskopene av Brixen, Gurk, Passau og Regensburg. I hele sitt liv så han på sitt uavlatelige arbeid for å bilegge stridigheter som sin viktigste oppgave. Han begynte med å bilegge en disputt mellom sitt domkapittel og de to klostrene Högelwerd og St. Peter, og deretter var han hele tiden etterspurt for å forsone stridende parter.

I 1148 deltok han på en synode i Reims, og i 1150 avholdt han provinssynoder i Salzburg og Regensburg. I 1152 vigslet han klosteret Admont i Ennstal i Steiermark, som var brent ned. I 1155 grunnla han i Maximilianszelle i Bischofshofen i Pongau et lite prosti av regelbundne kanniker. Han grunnla korherrestiftet Vorau i Steiermark ved den ungarske grensen, som utviklet seg til et bolverk for kristen dannelse og midtpunkt for det religiøse liv. Mange andre grunnleggelser av klostre og kirker går også tilbake til Eberhard. I 1156 var han med i Regensburg da Østerrike ble oppgradert til hertugdømme.

På slutten av denne perioden kom kirkesplittelsen på grunn av investiturstriden, og Eberhard var pavens sterkeste støttespiller i Tyskland. Han var en av de få tyske biskopene som nektet å ta parti for keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) og anerkjenne motpaven Viktor IV (1159-64) mot den rettmessige paven Alexander III (1159-81). Begge parter forsøkte å vinne ham over til sin side, og han forsøkte å megle mellom dem. I slutten av 1159 avholdt han en bispedømmesynode for å rådslå om skismaet. Men han brøt ikke med keiseren og respekterte hans politiske makt. Fredrik prøvde flere ganger å få prelaten å gå over til hans side. For dette formålet inviterte han i 1162 Eberhard til Italia, etter sin triumferende innmarsj i Milano, men biskopen forsvarte sin holdning så godt at Fredrik lot ham dra tilbake til sitt bispedømme. I 1163 utnevnte pave Alexander III Eberhard til legat for Den apostoliske stol i Tyskland for bileggelse av skismaet. Ettersom keiseren hadde satt opp en ny motpave, Paschalis III, var Eberhards anstrengelser dømt til å mislykkes.

Hans siste handling som man kjenner til, var da han i høy alder foretok en reise for å skape fred mellom hertug Henrik av Østerrike og hans bror, biskop Konrad av Passau. Han fullførte sin oppgave, men hans krefter tok slutt på reisen tilbake. Nesten åtti år gammel ble han ført til cistercienserklosteret Rein ved Graz, hvor han døde den 22. juni 1164 blant de cistercienserne som han skattet så høyt. Han ble gravlagt i domkirken i Salzburg. Hans etterfølger ble biskop Konrad II av Passau, yngste sønn av den østerrikske markgreven Leopold III.

Det skjedde mange mirakler ved hans grav, og derfor ble han raskt æret som hellig av folket. Hans helligkåringssak ble i 1469 sterkt fremmet av kardinalerkebiskop Burkhard av Weisspriach, men hans død førte til at saken stoppet opp uten at noen formell erklæring ble utstedt. Likevel er han vanligvis kjent som «hellig». Hans relikvier gikk senere tapt. Hans minnedag er dødsdagen 22. juni, som feires av benediktinerordenen. Han fremstilles som biskop som bespiser fattige ved sitt bord.

Ved utgravninger på domkirkeområdet i Salzburg fant man i 1957 Eberhards gravhvelv og et segl hvor han fremstilles som erkebiskop i fullt erkebiskoppelig ornat, med sin hyrdestav i en hånd og en oppslått bok i den andre. Han kalles også Eberhard av Biburg.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Melchers, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 22. januar 1999