Den hellige Erhard av Regensburg (d. ~686?)

Ifølge noen forskere ble Erhard biskop av Ardagh i Irland, deretter dro han til kontinentet sammen med den fremtidige hellige Albert av Cashel, som oppgis som hans venn eller hans bror og som også feires samme dato. Til slutt kom de til Roma. Mens Albert deretter dro til Jerusalem, dro Erhard til Bayern og bosatte seg i Regensburg, hvor han ble valgt til biskop.

Lite sannsynlig virker påstanden om at Erhard hadde en annen bror i tillegg til Albert, nemlig den hellige biskop Hidulf av Trier.

Det fortelles at Erhard først forberedte seg på sitt kall hos sin bror Hidulf, biskop av Trier. Da hans bror døde, fryktet han at han ville bli valgt til hans etterfølger og flyktet derfor fra Trier sammen med en annen bror, Albert, en like hellig mann. Brødrene vandret gjennom forskjellige deler av Tyskland og forkynte den kristne lære.

Det finnes imidlertid ingen klare bevis på det antatte slektskapet mellom de tre hellige. Tittelen frater som brukes i noen tekster, kan ha betydningen «ledsager i troen», men noen av de hagiografene har tolket den bokstavelig. Det finnes heller ingen Hidulf på listen over biskoper av Trier.

I biografien om den hellige Odilia, skytshelgen for Alsace, blir det sagt at hun var blind fra fødselen, men at hun på mirakuløst vis fikk synet tilbake da hun ble døpt av biskop Erhard i Regensburg. Det er nok Odilias dåp, som feires den 13. desember, med påfølgende mirakuløse gjenvinning av synet, som er den episoden i Erhards liv som har imponert folkefantasien mest, og den har påvirket kunstnere som har latt seg inspirere av den. En annen versjon forteller at Odilia ble døpt av Hidulf, mens Erhard var hennes fadder ved dåpen.

Mange mirakler tilskrives Erhards bønner. Han døde rundt 686 (?) (eller 715?) og ble gravlagt i kirken i Niedermünster i Regensburg. Der har hans grav befunnet seg i nordmuren siden merovingisk tid. Det midtre av de gotiske altrene er viet til ham. En vakker gotisk steinfigur som forestiller ham befinner seg i museet i Regensburg. Etter hans død dannet en gruppe kvinner en religiøs gruppe ved navn Erardinonnen («Erhard-nonner») for å be kontinuerlig ved Erhards grav. Den hellige pave Leo IX (1049-54) ga dem sin godkjennelse, og de eksisterte frem til reformasjonen. Det heter at Wolfgangs (ca 924-94) og Erhards av Regensburgs relikvier ble skrinlagt av samme pave Leo IX den 8. oktober 1052, i nærvær av keiser Henrik III og mange biskoper, en seremoni som på den tiden tilsvarte en helligkåring. Men dokumentene i Regensburg nevner bare Wolfgangs skrinlegging.

I kunsten avbildes Erhard alltid i bispeornat, gjerne mens han døper Odilia. Ofte har han en bok hvor det ligger to øyne – det henspeiler på at den blinde Odilia fikk synet tilbake da Erhard døpte henne. Han blir også fremstilt med en øks fordi han felte hedendommens tre. Han er skytshelgen mot øyelidelser, våker over kveggjeterne og er skytshelgen for skomakere. Han anropes i alle livets nød.

Erhard har en kult rundt Regensburg, hvor det som angivelig er hans bispestav, laget av svart bøffelhorn, oppbevares i kirken i Niedermünster, som nå er en sognekirke. og deler av hans hodeskalle er oppbevart. Hans minnedag er 8. januar og hans navn står i Martyrologium Romanum. Dagen feires som fest i bispedømmet Regensburg. Der feires også en translasjonsfest den 8. oktober. Bevis for hans eksistens baseres på en sterk lokal tradisjon, bevitnet av stedsnavn som Erhardsbrunnen, Erhardicrypta og lignende i området rundt Regensburg. Hans kult gjenfinnes i kalendere helt fra 700-tallet. Tre gamle latinske biografier om Erhard gjengis i bollandistenes Acta Sanctorum under 8. januar.

Når det gjelder Albert, en venn eller bror av Erhard, er det sikkert at han var biskop i Cashel i Irland, men den andre informasjonen vi har om ham, er upålitelig og noen ganger motstridende. Det som er utledet, er at Albert kort tid etter sin investitur under et konsil i den sørlige delen av Irland hørte en preken som illustrerte farene forbundet med besittelse av verdslig gods. Han erkjente da med overdrevne skrupler at han var blant ofrene som var utpekt av Satan, som mottaker av bispelønn. Han forlot da sitt bispesete og begynte på en from pilegrimsferd over hele kontinentet, sammen med Erhard og noen disipler. De kom til Roma, hvor gruppen ble delt etter et møte med paven. Albert besøkte Palestina, deretter dro han til Regensburg for å finne Erhard. Da han kom dit og fikk nyheten om Erhards død, ba han til Herren om tillatelse til å følge ham. Legenden sier at Alberts bønn ble besvart etter noen timer.

Det som i virkeligheten finnes av beviser, skiller Albert av Cashel og Erhard med rundt 200 år.