Den hellige Elias av Murom (d. 1188)

Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.

Folkelige legender identifiserer Elias med den berømte krigerhelten Ilja Muromets som var tema for russiske ballader og for komponisten Reinhold Glières (1875-1956) symfoni nr. 3 i B-moll, op. 42. Sammen med Dobrynja Nikititsj og Aljosja Popovitsj regnes han som den største av alle de legendariske bogatyri (middelalderske ridderhelter fra Rus).

Selv om Iljas eventyr for det meste er legendarisk fiksjon, regnes Elias som en historisk skikkelse, en kriger som på sine eldre dager ble munk i Huleklosteret. Han døde i 1188. Hans relikvier oppbevares i De nære hulene i Huleklosteret i Kiev, hvor de skal ha blitt båret av to engler etter et slag.

I Kiev ble Ilja utnevnt til sjefsbogatyr av fyrst Vladimir og han forsvarte Russland mot utallige angrep fra steppefolk, inkludert Kalin, den mytiske tsaren for Den gylne horde. Ilja var sjenerøs og oppriktig, men også temperamentsfull. En gang for han frem som en villmann og ødela alle klokketårnene i Kiev etter at fyrst Vladimir hadde unnlatt å invitere ham til en feiring. Han ble snart blidgjort da Vladimir sendte bud på ham.

Ilja Muromets navn ble synonymt med en fremragende fysisk og åndelig makt og integritet, viet til beskyttelse av hjemlandet og folket, og med tiden har han blitt helteskikkelsen i utallige filmer, bilder, monumenter, tegneserier og anekdoter. Han er den eneste episke helten som er helligkåret av den russisk-ortodokse kirke. Det skjedde i 1643.

Denne skikkelsen representerer trolig ikke en bestemt historisk person, men heller en fusjon av mange reelle eller fiktive helter fra svært ulike perioder. For Ilja skal angivelig ha tjent storfyrst Vladimir den Store av Kiev (980-1015), han skal ha bekjempet Batu Khan, grunnleggeren av Den gylne horde (ca 1205-55), han reddet keiser Konstantin den Gudelskende av Konstantinopel fra et monster. Det var en rekke bysantinske keisere ved Konstantin, men ingen av dem var samtidige av fyrst Vladimir eller Batu Khan, og den som mest trolig kunne kalles «den Gudelskende», var Konstantin XI (1405-53).

Ifølge hagiografien var Ilja en kriger før han avla monastiske løfter, berømt for sin styrke. Hans tilnavn var Tsjobotok, gammelrussisk for «støvel». Det fikk han etter en hendelse da Ilja ble overrumplet og bekjempet fienden bare bevæpnet med sin støvel.

I 1988 åpnet sovjetiske arkeologer Iljas grav i Huleklosteret og studerte hans relikvier. Deres rapport antyder at i det minste noen deler av legenden kan være sann; personen var høy, hans knokler bar tegn på en ryggradssykdom i tidlig alder og merker fra utallige sår – et av dem var fatalt.

Hans minnedag er 19. desember. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».