Einhard tilhørte den krets av lærde som Karl samlet rundt seg, og han kjente de viktigste personlighetene i tiden. På grunn av hans kunsthåndverksmessige begavelse gjorde keiseren ham til formann for verkstedene for kunsthåndverk ved palasset i Aachen. Einhard utmerket seg også som byggmester og ledet oppføringen av mange byggverk under Karl den store, som broen i Mainz, palassene i Ingelheim og Aachen og slottskapellet i Aachen, den senere katedralen. Alt dette ga ham tilnavnet Besalel etter håndverkeren i Bibelen:
«Moses sa til israelittene: Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme og fylt ham med ånd fra Gud, med visdom, innsikt og kunnskap og med evne til alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv eller bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags kunsthåndverk» (2.Mos 35,30-33).
Som formann for de keiserlige byggearbeidene ledet Einhard også byggingen av to søylebasilikaer i Michelstadt (Odenwald) og Seligenstadt (Main). Han var i følget til Karl den store på alle hans reiser, og keiseren betrodde ham også politiske oppdrag. I 802 ga han ham ansvaret for forhandlingene om utvekslingen av fremstående saksiske gisler. Keiseren sendte ham i 806 til Roma for å innhente pavens samtykke til den riksdelingen som Karl hadde bestemt seg for. I 813 rådet Einhard Karl den store til å krone sønnen Ludvig som medregent, og da Karl døde året etter, ble Ludvig enekonge som Ludvig den Fromme (813-40) over hele Frankerriket og alle dets besittelser, unntatt Italia.
Einhard fikk samtidig posisjonen som kongens kansler. Ludvig ga Einhard flere klostre, som han styrte som legabbed: St Peter og St Bavo i Gent, St Servatius i Maastricht, Saint-Cloud ved Paris og St Wandrille og Steinbach ved Michelstadt i Odenwald. Ludvig betrodde ham også oppdragelsen av sønnen Lothar I og ga ham land i Odenwald. Imidlertid hadde Einhard ingen suksess i sine forsøk på å oppnå enighet i den striden om kronen som hadde blitt oppildnet av keiserinne Judith, og da han ikke var i stand til få i stand en varig forsoning mellom keiser Ludvig og hans sønner, trakk Einhard i 830 tilbake til Mühlheim ved elven Main i Hessen, som han hadde fått så tidlig som i 815 sammen med andre eiendommer som et tegn på keiserlig gunst. Einhard slo seg i 830 ned på sin eiendom i Odenwald sammen med sin hustru Imma (Emma), en søster av biskop Bernhard av Worms, som Einhard var lykkelig gift med.
Mellom 831 og 834 etablerte han et benediktinerkloster (Ordo Santi Benedicti – OSB) i Seligenstadt i Hessen, hvor han etter hustruens død i 836 ble klosterets første abbed samme år, og dette embetet hadde han resten av livet. Det er usikkert om han ble presteviet eller ikke. Hans epitaf ble skrevet av Rabanus Maurus. Seligenstadt (= «den salige byen») ble på 800-tallet kalt for Obermühlheim og er en av de eldste byer i Tyskland,
Einhard går inn i historien som Karl den Stores biograf med sin Vita et gesta Karoli Magni («Karl den Stores liv og gjerninger»), som ble skrevet på oppdrag av Ludvig den fromme (ca 817-30). Dette var det viktigste av Einhards verker og den beste biografien i hele middelalderen. Hans litterære modell var den romerske historikeren Suetonius’ klassiske verk med tolv keiserbiografier, De vita Caesarum («Keiserbiografier») fra 121, spesielt hans Vita Augusti.
Einhards biografi viser hans nære personlige kjennskap til alle sider av keiserens karakter, og den var et genuint forsøk på et sannferdig portrett. Hans verk er partisk i den forstand at det ble skrevet for å prise Karl den store, men når forfatteren bortforklarte ulike saker som var til forlegenhet for kongen, som hans døtres moral, blir de samme emnene samtidig nevnt, noe som er innenfor et sannhetskrav. Sammenlignet med andre samtidige biografier er Einhards verk rimelig korrekt i sin beskrivelse av hendelsene.
Annalene for Det karolingiske imperiet, som er overlevert som Einhards, er i sin nåværende form eldre materiale som er omarbeidet. Annalene fra årene mellom 796 og 820 kan stamme fra Einhard. I tillegg har vi fra hans hånd Translatio et Miracula Sancti Marcellini et Petri, som inneholder data som er viktige for kulturhistorien. De 71 brevene som Einhard skrev mellom 825 og 830 i en klar og enkel stil, utgjør en viktig kilde for historien om Ludvig den fromme. Han etterlot seg også det korte teologisk skriftet De adoranda cruce.
Kilder: Schauber/Schindler, Bautz, CE, Heiligenlexikon, no.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. mai 2014