Da biskopen av Freising, Gottschalk av Hagenau, døde den 6. mai 1005, presenterte Henrik II straks sin kansler som dennes etterfølger som den syttende biskop av Freising (1005-39), ikke uten motstand i Freising. Egilbert ble bispeviet den 26. august 1006. Han synes å ha hatt innflytelse på Henrik II og etterfølgeren Konrad II (av Franken) (1024-39; keiser fra 1027), og gjennom sin politiske innflytelse kunne han skaffe bispedømmet Freising eiendommer i Niederösterreich, Kärnten og Steiermark. Han deltok på synoden i Frankfurt i 1007, hvor grunnleggelsen av bispedømmet Bamberg ble stadfestet av det tyske episkopatet, og han deltok også ved noen andre rettsakter i årene 1010, 1015 og 1020.
Man hans hovedanliggende var sitt bispedømme, som hadde forfalt under hans forgjengere og havnet i en elendig forfatning. Han reformerte det gamle og berømte bayerske klosteret Weihenstephan så grundig at keiseren i et diplom fra 1021 til og med kalte ham for klosterets grunnlegger. Han regnes også som grunnlegger av korherreklosteret Moosburg, som han forvandlet til et kollegiatsstift. Han reformerte også klosteret Benediktbeuern og han regnes som en fremmer av Dombiblioteket i Freising
Keiser Konrad II trakk han imidlertid bort fra denne virksomheten og betrodde ham en betydningsfull oppgave, som igjen trakk ham inn i det politiske liv. Han fikk nemlig ansvaret for oppdragelsen av den da elleveårige kong Henrik III (den Svarte) (konge 1039-56; keiser fra 1046) som etterfølger til biskop Bruno av Augsburg, et embete han hadde fra 1029 til 1033 (kongens myndighetserklæring) til kongens fulle tilfredshet, noe han belønnet med store landområder til kirken i Freising.
Han forble også fortsatt Henriks rådgiver og påvirket ham til og med til noen ganger å handle mot sin fars vilje, for eksempel i 1035, da Henrik under prosessen mot Adalbero av Kärnten fortsatte å stå på hertugens side inntil keiser Konrad falt på kne og ba ham om å skifte mening. Egilberts slektskapsforbindelser med Adalbero kan her ha spilt en rolle, i alle fall viste keiseren biskopen bort mens han skjelte ham ut, uten å ville høre på hans unnskyldninger.
Men allerede året etter ser Egilbert ut til å ha blitt tatt til nåde igjen, da han var til stede på riksforsamlingen i Augsburg den 2. februar. Etter at han fikk oppleve sin elevs tronbestigelse etter Konrads IIs død den 4. juni 1039, døde han den 4. november 1039 i Freising etter en mer enn 33-årig virksomhet. I Freising ble han æret som salig. Hans minnedag er dødsdagen 4. november. En av de mest populære boliggatene i Freising er oppkalt etter ham.
Kilder: Schauber/Schindler, Bautz, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, deutsche-biographie.de, Allgemeine Deutsche Biographie - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. mai 2014