Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Det var mange helgener i slekten. Ermenburga og hennes søsken var oldebarn av den hellige Ethelbert av Kent, rikets første kristne konge (560-616). Deres bestefar Edbalds søster var den hellige Ethelburga av Lyminge. Deres far Ermenreds bror var kong Erkenbert av Kent (640-64), som var gift med den hellige Sexburga av Ely. Sexburga kom også fra en familie full av helgener; blant dem er hennes hellige søstre Etheldreda av Ely, Withburga av Dereham, Ethelburga av Faremoutiers og hennes hellige halvsøster med samme mor, Sethrida av Faremoutiers. Kong Erkenbert og Sexburga ble foreldre til to sønner som etterfulgte sin far som konger; Egbert I (Ecgbert) (664-73) og Lothar (Hlothhere) (673-85), og i tillegg hadde de to hellige døtre, Erkengota og Ermengild.

Ermenburga giftet seg med Merewald (Merewalh), som var konge av Magonset (ca 650-ca 670), et lite anglerrike ved grensen til Wales i det som nå er grevskapet Shropshire. Lite er kjent om kongene av Magonset. De var underkonger under Mercia, og muligens var det snakk om en yngre gren av Mercias kongehus. Senere skribenter har sagt at Merewald var en av de ti barna til den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (626-54). Ermenburga var Merewalds andre hustru. De fikk fire barn: sønnen Merefin, som døde ung, og de tre hellige døtrene Milburga av Wenlock (den eldste), Mildred av Thanet, og den yngste Mildgytha av Eastry.

I 664 ble Ermenburgas fetter Egbert konge av Kent. Han var også fetter av hennes brødre Ethelbert og Ethelred og engstelig for deres krav på tronen. Kongen hadde en hensynsløst ambisiøs rådgiver ved navn Thunor, som fikk prinsene brutalt myrdet i 670 i Eastry nær Sandwich. De ble gravlagt i Eastry. Egbert ble holdt ansvarlig, og i henhold til saksisk lov var han forpliktet til å betale weregild eller «blodpenger» til ofrenes nærmeste slektning.

Egbert sendte bud på prinsenes eldre søster Ermenburga og mottok henne med store æresbevisninger. Han sa seg villig til å gi henne alt hun ba om. Da ba dronningen om å få så mye land som hennes tamme dådyr kunne løpe rundt uten å stoppe, og kongen gikk med på det. Stedet som ble valgt, var Isle of Thanet på østspissen av Kent. I nærvær av kongen og hoffet ble dådyret sluppet løs av Ermenburga. Drevet av misunnelse og ondskap prøvde Thunor å få kongen bort fra tanken på å gi bort sitt land etter påskyndelse fra en «heks». Han satt på hesten og satte av sted etter dådyret. Men han hadde knapt startet da jorden øyensynlig åpnet seg og slukte ham. I mange hundreår etterpå ble stedet kalt «Thunner’s Leap» (Thunors sprang).

Ermenburga døde ifølge tradisjonen den 19. november 694. Det skjedde i alle fall en gang før 694, da hennes datter Mildred, som var opplært i Chelles i Frankrike og som etterfulgte sin mor som abbedisse, deltok på et konsil i Kent. Øya Thanet ble landfast på 1000-tallet. Klosteret var fra midten av 700-tallet stadig utsatt for angrep fra danskene, som til slutt ødela det i 840. Rundt sytti nonner og mange av innbyggerne som hadde søkt tilflukt i klosteret, ble drept. Klosteret ble gjenoppbygd i 1027 og gitt til munkene i St Augustine's Abbey i Canterbury. Siden har det vært bebodd i tusen år og er dermed et av de eldste kontinuerlig bebodde husene i Storbritannia. Etter reformasjonen gikk klosteret over på private hender, men i 1937 ble Minster Court, som står på samme sted som Mildreds kloster, kjøpt av benediktinernonner fra klosteret St Walburga i Eichstätt i Bayern for å ha et tilfluktssted i tilfelle deres kloster ble oppløst av nazistene. Klosteret i Eichstätt var i sin tid blitt grunnlagt av den hellige angelsaksiske misjonæren Valburga. Kommuniteten er i dag blitt helt engelsk, og i 1996 sluttet den seg til den benediktinske Subiaco-kongregasjonen.

Selv om Ermenburga kalles hellig, er det ikke bevart noen bevis på en tidlig liturgisk kult. Hennes minnedag i Martyrologium Romanum er 19. november, som kommer fra Wilsons Martyrologe fra 1608 og fulgt av Challoner i hans Memorial of British Piety og R. Stanton: A Menology of England og Wales (1892). Hennes attributt i kunsten er hennes tamme dådyr (for øvrig i likhet med datteren Mildred). Det er sannsynlig at dette viser til deres kongelige avstamming, ettersom dådyrjakt var et kongelig privilegium.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Bunson, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, en.wikipedia.org, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, celt-saints, zeno.org, abtei-kornelimuenster.de, minster-in-thanet.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. mai 2004