Den hellige Ebrulf (fr: Evroux, Evroul, Evroult; lat: Ebrulfus) ble født i 626 i Normandie i det nordre Frankrike (da i kongeriket Neustria), trolig i Bayeux eller Beauvais. Han kom fra en rik adelsfamilie og vokste opp ved det merovingiske hoffet til kong Dagobert I (628-39) eller Klodvig II av Neustria (639-57). Han ble kongens munnskjenk og fikk etter hvert ansvaret for administrasjonen av det kongelige palasset. Han giftet seg, men etter en tid ble han og hustruen enig om å separeres for å gå i kloster.
Hun ble nonne og han delte ut alt han eide blant de fattige. Det tok en tid før han fikk tillatelse til å forlate hoffet, men til slutt kunne han tre inn i klosteret Deux Jumeaux nær Bayeux. Han ble høyt respektert av de andre munkene, men denne respekten ble en fristelse for ham, så han trakk seg tilbake sammen med tre andre for å unngå den. De slo seg først ned på et rolig sted nær Exmes, men mange mennesker kom ut for å treffe dem, og de forstyrret deres ensomhet. Derfor flyttet de til en avsidesliggende del av den tykke skogen i Ouche (Utica) i området Hyesmois (Oximum), mellom Exmes og Laigle (Orne), og bispedømmet Lisieux i øvre Normandie. De slo seg ned nær en vannkilde, laget en klausur med en hekk og bygde seg kvisthytter.
En røver kom over den lille kommuniteten, og han prøvde å advare Ebrulf mot røverbandene og de ville dyrene i skogen og sa: «Stakkars ensomme skapninger, hvilken fryktelig skjebne har tvunget dere til å bo på dette forlatte stedet? Vet dere ikke at dette stedet er et tilfluktssted for røverbander, ikke for eremitter?» Ebrulf sa: «Vi har kommet hit for å gråte over våre synder. Vi setter vår tillit til Guds forsyn, som gir mat til fuglene i luften. Vi frykter ingen». Røveren dro bort imponert over munkenes tro og vekten av sine egne synder, og neste dag vendte han tilbake med tre brød bakt i asken og en vokskake, ga dem sin lille gave og ba om å få bli opptatt i kommuniteten.
Ebrulf ønsket å leve som en eneboer uten byrden med å ha ansvar for andre, men han kunne ikke være likegyldig når det gjaldt frelsen til dem rundt seg. Han mottok derfor dem som ønsket å leve under hans ledelse og ble tvunget til å bygge et kloster for dem. Hans kommunitet vokste i antall. Medlemmer av adelen kom til ham og tilbød ham sine skatter, sitt land og sine hus, og han ba dem om å bygge andre klostre for både menn og kvinner. I alt var det rundt femten klostre, og han utnevnte superiorer som han kunne stole på at innførte hans egen regel. Både ved formaninger og eksempel la han overfor sine munker og nonner vekt på viktigheten av manuelt arbeid, både for å tjene til livets opphold og som en måte å tjene Gud.
Ebrulf fortsatte å lede sine kommuniteter i mange år. På et tidspunkt brøt det ut pest, og mange munker døde. Han trøstet dem i deres siste time og ba for deres sjeler. Til slutt opphørte smerten og terroren, og kommunitetene vendte tilbake til roen. Ryktet om hans arbeid spredte seg. Kong Kildebert III (695-711) og hans dronning avla et statsbesøk, fulgt av et følge av adelsmenn og geistlige. Pave Johannes VII (705-07) sendte relikvier fra Roma, inkludert en relikvie av den hellige Peter.
Ebrulf døde i fred og ydmykhet i 706 i sitt åttiende år. Skogen der han bodde, er nå kjent som skogen Saint-Evroult og landsbyen som Notre-Dame de Saint-Evroul. Klosteret Ouche ble til slutt forlatt, men det ble gjengrunnlagt på 1000-tallet. Den anglo-normanniske historikeren Ordericus Vitalis (1075-1142) var munk i Saint-Evroul i den perioden da klosteret hadde sin største intellektuelle og åndelige innflytelse, og han beskrev det monastisk liv der på sin tid. Stedet Saint-Evroult de Montfort (61230) er satt under hans beskyttelse.
Fire abbeder fra klosteret Saint-Evroul styrte engelske klostre på 1000- og 1100-tallet, og de brakte med seg både relikvier av Ebrulf og fremmet interessen for ham. Kalenderen i Deeping og Thorney vitner om dette med fester både den 29. desember (hans vanlige festdag) og 30. august, som var en translasjonsfest kalt exceptio, som antakelig minnet ankomsten av relikvier fra Saint-Evroul til Thorney. Dette skjedde høyst sannsynlig under Robert de Pruniers, abbed av Thorney (1113-51). En translasjon hadde allerede funnet sted i Saint-Evroul i 1130, som Ordericus Vitalis beskriver.
Hans minnedag 29. desember nevnes i Martyrologium Romanum, Usuards martyrologium, en kopi av Bedas martyrologium fra 900/1000-t, som kan komme fra Saint-Calais i bispedømmet Le Mans, og i et sakramentarium fra Saint-Evroult fra andre halvdel av 1000-tallet. I England ble Ebrulfs kult snart overskygget av den hellige Thomas Becket, som også ble feiret den 29. desember, men Deeping feiret ham den 30. august, og 16. januar nevnes også.
Gallia Christiana fra 1656 skriver at Ebrulf levde fra 518 til 596, men da kan han ikke ha fått besøk av kong Kildebert III (695-711) og fått relikvier fra pave Johannes VII (705-07). Han kan altså ikke ha vokst opp ved hoffet til Kildebert I (511-58) – det må ha vært kong Dagobert I (628-39) eller Klodvig II av Neustria (639-57).
Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. mai 2014