David var bare åtte år gammel da han i 1093 mistet begge foreldrene. Året etter ble han sendt for å få sin utdannelse ved det normanniske hoffet i England sammen med sin søster Matilda, som senere giftet seg med kong Henrik I og ble Good Queen Maud. I 1107 ble Davids eldre bror Alexander I konge av Skottland (1107-24), og da ble David prins av Cumbria, som inkluderte regionen Lothian. Han giftet seg i 1113 med Matilda, enke etter jarl Simon av Huntingdon. Hun var datter av den hellige Waldef (Waltheof), den angelsaksiske patrioten og jarlen av Northampton og Huntingdon, som var blitt halshogd av normannerne i 1076 og lokalt æret som martyr. Slik ble David selv engelsk jarl av Huntingdon, med sterke krav på jarledømmet Northumberland (en del av kongedømmet Northumbria). Sammen fikk de barna Malcolm (etter 1113-ca 1114), Henrik (d. 1152), jarl av Huntingdon, og døtrene Claricia og Hodierna.
I april eller mai 1124 døde kong Alexander, og lillebroren David ble konge av Skottland. Englands nordgrense var ennå ikke fastlagt, men David ble i England betraktet som en grunnleggende fredelig nabo. Med hans avstamming, oppdragelse og sosiale stilling ble han uunngåelig innblandet i engelsk politikk og gjentok kravet på Northumbria med alle tilgjengelige midler. I 1127 gikk han i likhet med andre engelske adelsmenn med på å anerkjenne kong Henrik Is datter Matilda som engelsk tronfølger. Hun var hans egen niese, datter av søsteren Matilda. Men i 1135, da Stefan (1135-54) ble konge i stedet, okkuperte David nesten alle grensefestningene, og prisen for fred var at hans sønn Henrik fikk Carlisle og Doncaster og ble jarl av Huntingdon.
I stedet viet han seg til å forbedre Skottland. Han innførte et føydalt landeiersystem i stedet for det keltiske stammesystemet. Han ønsket også normanniske kolonister velkommen og innførte et anglo-normannisk rettssystem. Han oppmuntret utviklingen av byer som Edinburgh, Berwick og Perth med handel drevet av kjøpmenn av mange raser. Fremfor alt reorganiserte han Kirken i Skottland. Kontakten med Roma ble nærmere og mer effektiv, både gjennom besøk av pavelige legater og utstedelsen av flere dekreter, men han motsatte seg Canterburys primatkrav. Han opprettet fem nye bispedømmer: Brechin, Dunblane, Caithness, Ross og Aberdeen.
Hans ærbarhet i ekteskapet og som enkemann var eksemplarisk, han skriftet og gikk til kommunion hver uke, og ga mange almisser, ofte personlig, som sin mor. Hans død var også verdig henne: Etter å ha fått vandringsbrødet fremsa han en rekke salmer. Da han ble bedt om å hvile, svarte han: «Tillat meg heller å tenke på Guds saker, slik at min sjel kan bli styrket. (...) Når jeg står for Guds dommersete, skal ingen av dere svare for meg, ingen av dere beskytte meg eller befri meg fra hans hånd».
Senere ble kulten gjenopplivet da erkebiskop Laud satte hans navn inn i kalenderen for Bønnebok for Skottland. Hans navn opptrer også i middelalderlige skotske kalendere og flere kirker er viet til ham. Hans minnedag er dødsdagen 24. mai, men 10. juni nevnes også. Han døde før Matildas sønn Henrik II (1154-89) ble Englands konge, men han fikk oppleve at han ble anerkjent som kong Stefans arving. David er kjent som «en av de beste kongene som Skottland noensinne har hatt».
Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Butler (V), Delaney, Bunson, KIR, CSO, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, augustiniancanons.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet:1. februar 2000