De hellige Embede, Wilbede og Warbede har en rekke navneformer: Embede (Aimberthe, Ambeth, Ambett, Ambede, Ampet, Ainbeth, Ainbett, Ainbet, Ainbeten, Anbett, Aubeth, Aubet, Aubetta, Ainpet, Eimberthe, Eimbèthe, Einberta, Einbeth, Einbet, Einbetta, Einbete, Einbette, Himberthe, Winterbring), Wilbede (Wilbeth, Willbeth, Wilbet, Wilbett, Wilbetta, Wilberta, Willebede, Vilbeth, Vilbet, Vilbett, Vilbete, Vilbette, Villpetta, Wiedakumma, Firpet, Fürbeth, Bruen, Gaupet, Cubet, Kubet) og Warbede (Warbete, Warbet, Warbeth, Worbeth, Worbet, Worbetta, Warberta, Wolbet, Wolbeth, Walbet, Walbeth, Earbeth, Farberta, Vorbetta, Vorbette, Barbeth, Borbeth, Borbede, Gberpet, Gewörbeth, Gwerbett, Gwerbetta, Gwerbetten, Gewerpet, Gwerbet, Gewera, Gwere, Gewer, Guerre, Quere). Opprinnelsen til de tre navnene er uklar, men det handler formodentlig om germanske personnavn. Legenden forteller at de var tre unge kvinner som tilhørte følget til den hellige Ursula av Köln.
Den hellige Ursula var kristen og datter av en konge på en øy i Britannia, og hun hadde tidlig avlagt løfte om å leve i evig jomfruelighet. Men da en hedensk prins ville gifte seg med henne, svarte hun ja på fire vilkår: At han skulle gi henne frist i tre år, skjenke henne tre skip så hun kunne reise på pilegrimstur til Roma, gi henne et følge på 10.000 jomfruer og at han skulle bruke tiden på å få undervisning i den kristne tro og la seg døpe. Den unge prinsen sa ja til alt dette.
Ursula gikk ombord i sine skip sammen med sine 10.000 jomfruer, men en jomfru med navnet Florentina kom også til, sammen med enda tusen jomfruer. Ifølge en annen versjon hadde Ursula ti hoffdamer som ledsagere, og hun og hoffdamene hadde hver sitt skip med tusen jomfruer. De seilte over havet, opp Rhinen til Basel og gikk til fots den lange veien til Roma. Tilbakereisen fulgte samme rute og gikk bra helt til de kom til Köln, for der var byen erobret av hunerne, som uten å nøle kastet seg over jomfruene. Men i forsvaret av sin jomfruelighet valgte de døden og sin himmelske brudgom.
Kulten for Embede (Einbeth) kan påvises fra 1100-tallet, og først i andre halvdel av 1200-tallet synes det som om Wilbede og Warbede (Wilbeth og Worbeth) dukket opp ved hennes side. På mange steder ble hun æret alene helt opp til 1500-tallet. Ettersom hun først opptrer i Strasbourg, blir det antatt at hennes forbilde er en historisk person ved dette navn hvis gravstein har vært i kirken St. Peter der. Andre tidlige belegg finnes fra 1300-tallet i Worms i Rheinland-Pfalz, Meransen (it: Maranza) i Südtirol i Nord-Italia og Schildthurn i Niederbayern. I senmiddelalderen bredte kulten seg ut fremfor alt i Oberbayern og Südtirol.
På grunn av denne gruppens uklare opprinnelse har det spredt seg spekulasjoner om at de har hedensk opphav. I en avhandling fra 1936 (Die drei Ewigen - Eine Untersuchung über Germanischen Bauernglauben) utviklet Hans Christoph Schöll en omfattende teori om Die drei Beten (Beden, Bethen) [alle tre navnene ender på -bede/-beth] som førte de tre navnene direkte tilbake til germanske eller allerede indogermanske urgudinner. Ettersom hele teorien er basert på til dels beviselig falske lydlige likheter uten språkvitenskapelig metodikk, ble den umiddelbart tilbakevist til og med av hans venner blant vitenskapsmennene. Teorien har imidlertid fortsatt stor utbredelse i esoteriske og nyreligiøse kretser.
Kulten for de tre jomfruene bredte seg over hele Sør-Tyskland og Østerrike med Südtirol (nå en del av Italia). Der kalles de gjerne Aubet, Kubet og Gwere (Aubet, Cubet og Quere). Deres legende finnes i mange varianter, men alle er enige om at de tre var søstre; Aubet den eldste og Gwere den yngste. Noen versjoner sier også at da Gwere ble født, var Aubet tretten år gammel og Kubet seks. Noen kilder kaller dem prinsesser, andre at de tilhørte en «barbarisk» folkegruppe (det vil si at de var utlendinger der de havnet), men i motsetning til disse var søstrene kristne.
I Meransen/Maranza ba jomfruene igjen om gjestfrihet i bytte for sine tjenester, og her aksepterte innbyggerne nykommerne med glede og tilbød dem husly og mat. De arbeidet i husene og på markene, laget mat og spant ull, vasket og ledet dyrene på beite, de pløyde jorden og skar gress med ljå. Hvis landsbyen var i fare, var de villige til å forsvare den med våpen i hånd, og når freden ble gjenopprettet, vendte de tilbake til arbeidet. Mellom arbeid og bønn underviste de innbyggerne i troen, og mange ble kristne. På dette tidspunkt har legenden ulik slutt: noen versjoner sier at de døde i landsbyen, mens andre sier at de reiste med Ursula til Köln. Det som er sikkert, er at de led martyrdøden, for i kirken i Meransen/Maranza avbildes de med en pil i hånden.
Deres minnedag er 16. september, men de nevnes også noen ganger sammen med Ursula den 21. oktober. De fremstilles i lange, hvite gevanter med krone, bok og lilje eller med palme, pil og sverd. De kalles noen ganger for «De hellige tre jomfruer» og kan derfor lett forveksles med De tre hellige jomfruer, Virgines Capitales eller på tysk «Drei heilige Madl’n», som er de hellige Barbara av Nikomedia, Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia.
Kilder: Gorys, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, zeno.org, enrosadira.it, heiligen-3s.nl, sagen.at, eichfelder.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 1. april 2009