Den hellige Dominikus av Landeveien (1019-~1109)

Den hellige Dominikus García (sp: Domingo) ble født i 1019 i Vitoria (ba: Gasteiz) i provinsen Álava (ba: Araba) spansk Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Hans far var bonden Ximeno García og hans mor het Orodulce.

Han ville bli benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB), men benediktinerne i Valvanera og and San Millán de la Cogolla avviste ham gang på gang på grunn av hans uvitenhet, deformitet og generelt grove fremferd. Han regnet med at avvisningene var Guds vilje, og alt han kunne oppnå ved å følge sitt kall til å leve som munk, var å bli eremitt nær Ayuela. Der levde han av grønnsaker som han selv dyrket. Det blir sagt at han fra 1039 ledsaget den hellige Gregor av Ostia (d. ca 1044), en benediktiner og kardinal som var legat i Nord-Spania og fortsatt feires i Navarra og Rioja den 9. mai, men de to helliges kronologi gjør dette nærmest umulig.

Gregor skal ha presteviet Dominikus. Etter Gregors død (i 1044?) søkte Dominikus igjen sitt opprinnelige kall. Han flyttet da sin eneboerhytte til Bureba i det nordøstlige Spania, ved en av rutene som ble brukt av pilegrimene som besøkte den hellige apostelen Jakobs skrin i Santiago de Compostela. Der bygde han seg et lite hus og et oratorium av tre i Calzada (lat: Calciata) i det spanske landskapet Rioja (lat: Rivogia).

Deretter fikk han den enfoldige, men svært nyttige ideen å bygge en vei (spansk: Calzada), og han hogde ned trær og bygde veien, som tjente som et alternativ til den tradisjonelle romerske landeveien mellom Logroño og Burgos. Dominikus’ landevei ble hovedruten mellom Nájera og Redecilla del Camino. Hjelpere samlet seg rundt ham, og sammen bygde de både en trebro over elven Río Oja og et losjihus, utelukkende for å gjøre pilegrimenes reise lettere. Losjihuset er i dag Casa del Santo, som brukes som herberge av dagens pilegrimer.

Dominikus’ byggearbeider ga ham tilnavnet «Dominikus av Landeveien» (Domingo de la Calzada); lat: Dominicus Calciatensis; eng: Dominic of the Causeway, og han er også skytshelgen for spanske sivilingeniører. Stedet Calzada fikk navnet Domingo de la Calzada etter ham. Han gjorde også mange undergjerninger, og en gang temmet han en flokk ville okser. Han bygde også sin egen grav.

Dominikus døde etter et ydmykt liv rundt 1109. Han ble gravlagt i den graven han hadde gjort klar for seg selv. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 12. mai. Rundt graven vokste det frem en liten landsby på grunn av de mirakuløse helbredelsene som skjedde der. Blant miraklene som tilskrives Dominikus er helbredelsen av en fransk ridder som var blitt besatt av djevelen og som ble fri etter å ha besøkt helgenens grav. En annen gang ble en tysk pilegrim ved navn Bernard en gang på 1400-tallet helbredet av en øyelidelse ved å besøke helgenens grav. En blind normanner ble også helbredet da han besøkte katedralen.

Men det mest berømte miraklet er imidlertid det med hønen og hanen, som skal ha skjedd i Santo Domingo de la Calzada. Historien forteller at på 1300-tallet var det en tysk attenåring ved navn Hugonell fra Xanten som dro på valfart til Santiago de Compostela sammen med sine foreldre. En spansk jente på det vertshuset hvor de bodde, gjorde tilnærmelser overfor Hugonell, men han avviste dem. Jenta ble rasende over dette og gjemte et sølvbeger i tyskerens veske og informerte deretter myndighetene at Hugonell hadde stjålet det. Hugonell ble dømt til å henges for tyveri, slik planen var, i henhold til lovene til kong Alfons X av Castilla (1252-84).

Men Dominikus holdt ham fast da han allerede hang i tauet, og foreldrene kom til retterstedet og fant sin sønn i live. Foreldrene dro da raskt til Santiago de Compostela for å treffe dommeren. Dommeren, som på den tiden spiste middag, bemerket: «Din sønn er like levende som denne hanen og hønen som jeg hadde et herremåltid på før dere avbrøt meg». I samme øyeblikk hoppet de to fuglene opp fra tallerkenen og begynte å kakle og gale lykkelig. Dette mirakelet var allerede tilskrevet den hellige Jakob den eldre.

Til minne om Dominikus mirakel holdes en hane og en høne med hvite fjær i katedralen hele året rundt. De byttes ut hver måned, selv om de alle kalles etterkommere etter de originale fuglene. Når de ikke er i katedralen, holdes de i et bur som kalles Gallinero de Santo Domingo de la Calzada, som et brorskap (Cofradía de Santo Domingo) steller ved hjelp av donasjoner. Pilegrimer i middelalderen samlet fjær fra fuglene eller fikk dem av presten, og de satte dem i hattene sine. Et vers som minnes dette miraklet, lyder: Santo Domingo de la Calzada / Donde cantó la gallina después de asada («Santo Domingo de la Calzada / hvor en høne sang etter å ha blitt stekt»). Kyllingformede kaker kjent som Milagros del santo kan fås overalt i byen.

Stedet som nå er kjent som landsbyen La Calzada eller Santo Domingo de la Calzada, ble et stort valfartsmål og etter hvert så stor at den fikk sin egen biskop. Dominikus’ kirke ble til katedralen Santo Domingo de la Calzada, hvor han ble gravlagt, da byen ble plassert i jurisdiksjonen til bispedømmet Calahorra på 1230-tallet. Han minnes med stor høytid i La Calzada i Rioja, i bispedømmet Calahorra og i Burgos (Burgi, Bravum). Dominikus’ attributter er en høne og hane, munkedrakt, bønnekjede og gjeterstav.