Den hellige Demetrius av Uglitsj (1582-1591)

Etter Ivan IVs død i 1584 overtok tsarevitsj Demetrius’ eldre halvbror Theodor I Ivanovitsj (ru: Fjodor; Фёдор) som tsar (1584-98). Den egentlige herskeren av Russland var imidlertid Theodors svoger, bojaren Boris Godunov (ca 1551-1605), de facto regent (1584-98) og senere selv tsar (1598-1605). På dødsleiet hadde Ivan utnevnt et råd som besto av Godunov, Theodor Nikititsj Romanov (1553-1633; senere patriark Filaret; 1612-29) og Vasilij Sjujskij (tsar Basilios IV; 1606-10) sammen med andre, for å bistå sin sønn og etterfølger, for tsar Theodor var svakelig både av sinn og helse. Tsar Theodor var den siste tsaren av dynastiet Rurik.

Demetrius var født i tsar Ivans syvende og siste ekteskap (det femte legitime), men siden den russiske kirke bare anerkjenner de tre første ekteskapene og bare avkom fra disse som legitime, hadde Demetrius og hans mors familie teknisk sett ingen krav på tronen. Men Theodor var barnløs og rådet tok ingen sjanser, så kort etter Ivans død fikk de i 1584 flyttet Demetrius, hans mor Maria Nagaja og hennes brødre til Uglitsj, rundt tyve mil nord for Moskva, som var Demetrius’ apanasjeby.

Russiske kronikører og senere historikere tilbød to mulige scenarioer for hva som hendte med Demetrius:

1) Demetrius ble drept etter ordre fra Boris Godunov og morderne fikk det til å se ut som en ulykke.

Ifølge hans samtidige hadde lille Demetrius arvet sin fars grusomme temperament, og Boris bestemte seg for å rydde ham av veien før han ble for farlig. Han skal først ha prøvd å forgifte gutten, og da dette første forsøket mislyktes, sendte han i største hemmelighet en leiemorder til Uglitsj, Mikael Bitjagovskij, sammen med sin sønn Daniel og nevøen Nikita Kacalov. Den 15. mai 1591 kom de to sistnevnte, ledsaget av sønnen til den unge prinsens barnepike, inn i palasset, og de innså det umulige i å drepe Demetrius uten at noen merket det, så de bestemte seg for å gjøre det åpenlyst. Barnepiken hadde fått prinsen til å gå til borggården i palasset, der snikmorderne ventet på ham. Osip Volokov grep prinsens hånd og spurte ham: «Herre, er det nytt det kjedet du bruker i dag?» Demetrius løftet hodet og svarte: «Nei, det er gammelt...».

Ugjerningsmannen slo ham deretter i nakken med en kniv. Slaget var imidlertid ikke nøyaktig og hadde bare såret prinsen i halsen. Ved synet av blod ble Volokov redd, slapp kniven og flyktet. Dermed overlot han til Daniel Bitjagovskij og Nikita Kacalov å utføre drapet: de kuttet strupen på prinsen og firet ham ned fra balkongen. I samme øyeblikk kom prinsens mor, Maria Fjodorovna, ut på balkongen av tårnet til palasset og snart var hele byen i opprør.

Kritikerne av denne versjonen peker på Demetrius’ illegitime opphav og mangel på rett til tronen og mener at det ikke var noen grunn til å drepe ham.

3) Det finnes også en tredje versjon av Demetrius’ skjebne, som fant støtte hos noen tidlige historikere. Det betraktet det som mulig at Godunovs folk hadde prøvd å myrde Demetrius, men drepte en annen i stedet og han klarte å flykte. Dette scenarioet forklarer tronpretendentene støttet av den polske adelen som kalles Falske Demetrius I, Falske Demetrius II og Falske Demetrius III. De fleste moderne russiske historikerne betrakter imidlertid versjonen hvor Demetrius overlevde, som usannsynlig, siden det neppe er mulig at guttens utseende var ukjent for hans mordere. Det er også velkjent at mange polske adelsmenn som støttet Falske Demetrius I, ikke trodde på hans historie selv.

Men da de politiske omstendighetene endret seg, trakk Vasilij Sjujskij sine tidligere konklusjoner tilbake og hevdet at Demetrius ble myrdet på Godunovs ordre. Dette skjedde etter at Godunov, da tsar Boris (1598-1605), døde i 1605 og Vasilij Sjujskij ble tsar Basilios IV (1606-10). Han sørget for å få Demetrius helligkåret, «for å stanse lyvende lepper og blinde vantro øyne fra å si at tsarevitsjen hadde unnsluppet levende fra mordernes hender». Dette skyldtes tronpretendenten Falske Demetrius I, som erklærte at han var tsarevitsj Demetrius og hersket som russisk tsar fra 21. juli 1605 til sin død den 17. mai 1606. Til dags dato er det ikke presentert noen overbevisende forklaring på hvorfor enketsarina Maria Fjodorovna anerkjente den første falske Demetrius som sin sønn. Ønsket om å hevne seg på Boris Godunov synes ikke å være en tilstrekkelig forklaring.

Feiringen av en synaxis (fellesfest) for de hellige fra Rostov og Jaroslavl i Russland den 23. mai ble etablert den 10. mars 1964 etter resolusjon fra patriark Aleksij I (1945-70) og den hellige synode i Den russisk-ortodokse kirke. Demetrius står på denne listen som en av undergjørerne fra Uglitsj. Han kalles Demetrius av Uglitsj eller av Moskva (Дмитрий Угличский; Дмитрий Московский). I det tyvende århundre har russiske og sovjetiske historikere festet mest lit til den opprinnelige rapporten som hevdet at Demetrius’ død var et ulykkestilfelle. Historien om at det var snakk om et mord, forutsettes i Alexander Pusjkins skuespill Boris Godunov, som er bearbeidet til opera av Modest Musorgskij (1839-81).