Den salige Daniel Alex Brottier (1872-1936)

Fra tidlig alder viste Daniel et ønske om å bli prest, og en historie fra hans barndom forteller at moren spurte ham om hva han ville like å bli når han ble stor. Daniels svar var: «Jeg vil ikke bli general eller konditormester – Jeg vil bli pave!» Hans mor minnet ham om at for å bli pave, måtte han først bli prest. Lille Daniel svarte da: «Vel, da vil jeg bli prest!» (Et bien je serai prêtre). Dette forsettet ble oppmuntret av hans foreldre og en prest. Den 11. april 1887 mottok han sin første kommunion, ti år gammel, og i oktober samme år begynte han på gutteseminaret i Blois. Der ble han fermet (konfirmert) den 29. januar 1890. I 1892 begynte han på filosofistudiene ved bispedømmets seminar, og i 1896 påbegynte han sin ettårige militærtjeneste. Deretter studerte han teologi på seminaret.

Han ble presteviet den 22. oktober 1899 av biskop Laborde i Blois, og deretter underviste han i tre år på den kirkelige friskolen (Collège libre) i Pontlevoy. Men han var rastløs i sin lærergjerning og lengtet etter videre horisonter, så han valgte å slutte seg til misjonskongregasjonen spiritanerne eller «Kongregasjonen av Den hellige Ånd og Marias rene hjerte» (Congregatio Sancti Spiritus [sub tutela Immaculati Cordis Beatissimae Virginis Mariae] – CSSp). Den 24. september 1902 begynte han i kongregasjonens novisiat i Orly ved Paris, og den 30. september 1903 avla han ordensløftene.

Kongregasjonen sendte ham kort etter til Senegal i Vest-Afrika, som da var en fransk koloni, som sogneprest i et misjonssogn i Saint-Louis. Han var skuffet over å ha blitt sendt til en by heller enn til den primitive landsbygda, men han satte straks i gang med sitt arbeid. Ved siden av arbeidet i sognet ga han ukentlige timer for studenter på videregående skole, og han tok seg særlig av foreldreløse barn og grunnla et senter for barneomsorg. Han var allerede da så vidsynt at han grunnla sogneavisen UNIR, som fortsatt eksisterer.

Men arbeidet og ikke minst klimaet ødela helsen hans, så med beklagelse måtte han i 1906 vende tilbake til Frankrike på grunn av kronisk og svært smertefull migrene. I Frankrike ble han imidlertid frisk igjen, og han lengtet tilbake til Afrika, så etter seks måneder vendte han i januar 1907 tilbake til Senegal. Han begynte på sin gamle arbeidsplass, men snart dukket migrenen opp igjen, og den gjorde det umulig for ham å utføre sin tjeneste. Derfor vendte han i 1911 tilbake til Frankrike for godt etter åtte år i Afrika.

Etter sin endelige avreise fra Senegal tilbrakte Brottier en kort, men personlig betydningsfull periode i trappistklosteret på øya Lérins i Sør-Frankrike. Han hadde følt seg kalt til et mer kontemplativt liv enn han hadde levd som misjonær i Afrika, men oppholdet i klosteret på Lérins kurerte ham for den ideen. Selv om det kontemplative liv gjorde ham godt, ble han slitt ned av mangelen på søvn og spesielt av maten, så etter et par dager måtte han innse at han ikke var skapt for et liv som dette.

Han fortsatte imidlertid arbeidet for Senegal, og etter anmodning fra biskop Hyacinthe Jalabert av Dakar, apostolisk vikar for Senegal, grunnla han Souvenir Africain for å samle inn penger til byggingen av den nye katedralen i hovedstaden Dakar. For dette formål ble Brottier utnevnt til generalvikar for Dakar, selv om han residerte i Paris. Han hadde embetet fra 1911 til 1923, bare avbrutt av tjenesten under Første verdenskrig fra 1914 til 1919. Den såkalte Cathédrale du Souvenir africain de Dakar ble vigslet den 2. februar 1936, bare noen uker før Brottiers død.

I november 1923 ba erkebiskopen av Paris, kardinal Louis-Ernest Dubois, spiritanerne om å overta ansvaret for et barnehjem i forstaden Auteuil i Paris, hvor han planla å restaurere lærlingprosjektet for foreldreløse. Brottier fikk etablert prosjektet med suksess sammen med sin kapellan Yves Pichon, og de arbeidet de neste tretten årene med å utvide bygningene og arbeide for foreldreløse og forlatte barn, som han også viet til Teresas beskyttelse. Han bygde et kapell viet til Teresa av Lisieux i Auteuil da hun ble helligkåret, den første kirken som var viet til henne. Han produserte også en populær film om livet til denne sin personlige skytshelgen.

I 1933 ledet Brottier et banebrytende program som plasserte barna i husholdene til katolske landsens innbyggere assosiert med lærlingprosjektet for foreldreløse. Hans resultater i Auteuil inkluderte byggingen av verksteder, åpningen av et trykkeri og en kino og utgivelsen av magasiner. Da han ankom, hadde institusjonen ansvaret for 140 foreldreløse, men da han døde, var de mer enn 1 400. Hans barnehjem i Auteuil blomstrer fortsatt.

Daniel Brottier døde den 28. februar 1936 på Hospital Saint-Joseph i Paris, 59 år gammel. 15 000 parisere møtte opp for å ære ham i hans begravelsesmesse, hvor kardinal Verdier prekte. Hans grav befinner seg i kapellet Sainte-Thérèse de l’Enfant Jésus i Auteuil i Paris den 5. april 1936. I 1962 ble det hevdet at hans legeme var like intakt som den dagen han ble gravlagt, og dette fikk fart på hans saligkåringsprosess. I tillegg er mange mirakler tilskrevet hans forbønn.

Den 13. januar 1983 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 9. juni 1984 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret den 25. november 1984 av pave Johannes Paul II i Roma. Hans minnedag hos spiritanerne er dødsdagen 28. februar, men 23. februar nevnes også.