Hopp til hovedinnhold
Minnedag:
Den salige Bernhard Scammacca (1430-1487)

Den salige Bernhard Scammacca (it: Bernardo) ble født i 1430 i Catania på Sicilia i Italia. Han kom fra en velstående og from familie. Han fikk en god utdannelse, men likevel levde han en temmelig vill ungdomstid. Først da han ble alvorlig såret i beinet i en duell, omvendte han seg. Hans lange rekonvalesentperiode ga ham rikelig med muligheter til å reflektere over sin lettsindighet. Straks han var i stand til å gå ut av huset, gikk han i 1452 til dominikanerklosteret i Catania og ba om å bli opptatt hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP).

Som ordensmann var Bernhard den rake motsetning til hvordan han hadde vært som ung mann. Nå gjorde han ingen forsøk på å oppnå de tingene han hadde satt pris på hele livet, men tilbrakte tiden i bønn, ensomhet og konstant bot for sine tidligere onde gjerninger. Vi mangler detaljer om hans liv, bortsett fra at han fulgte regelen samvittighetsfullt og at han var spesielt vennlig mot syndere i skriftestolen. Han fikk åpenbart ikke noe ry som predikant, men var tilfreds med å tilbringe tiden i skriftestolen og med personlig åndelig veiledning.

En legende forteller at Bernhard hadde stor makt over fugler og dyr. Når han spaserte i hagen og ba, fløy fuglene rundt ham og sang, men straks han gikk i ekstase, ble de stille, av frykt for at de skulle forstyrre ham. En gang ble portneren sendt til Bernhards rom for å hente ham, og da så han et strålende lys som skinte under døren. Da han kikket gjennom nøklehullet, så han et vakkert barn som strålte av lys og holdt en bok som Bernhard leste fra. Han skyndte seg for å hente prioren for at han skulle se miraklet. Han ble også sett leviterende (svevende) foran et krusifiks.

Bernhard var prior i San Domenico i Catania, deretter i Palermo, og til slutt ble han generalvikar for de reformerte klostrene på Sicilia. Bernhard hadde profetiske nådegaver, og dem brukte han ved flere anledninger for å prøve å advare folk om å forbedre sine liv. Han forutsa sin egen død, som inntraff den 11. januar 1487 i Catania. Han ble gravlagt med vanlig enkelhet, men det ble snart meldt om mirakler ved graven.

Femten år etter sin død viste han seg for prioren og ba ham om å overføre sine relikvier til rosenkranskapellet. Da kisten ble åpnet, ble hans legeme funnet intakt. Under denne translasjonen ble en mann kurert fra en lammelse ved å berøre relikviene, og det ble sagt at kirkeklokkene ringte av seg selv.

En adelsmann som hadde blitt helbredet gjennom Bernhards forbønn, la hemmelige planer om å flytte relikviene til sitt eget slott. Fulgt av en gruppe medhjelpere brøt han seg inn i klosteret om natten, og mens han drev og åpnet skrinet, skal Bernhard ha vekket de sovende brødrene og bedt dem om å skynde seg til kirken. Inntrengerne ble funnet ved kirkedøren mens de forgjeves forsøkte å løfte relikviene, som hadde blitt mirakuløst tunge. Etter at røverne var slått på flukt, kunne brødrene uten problemer løfte relikviene fra golvet og legge dem på plass i skrinet.

Bernhard ble saligkåret den 8. mars 1825 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XII (1823-29). Hans minnedag er 16. februar. Hans legeme, som fortsatt er like friskt etter 500 år, kan fortsatt ses i sognekirken San Biagio i San Domenico i Catania. Huden er noe tørr, men fortsatt lys av farge.