Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Skytshelgen for forlovede par

Den salige Ambrosius Sansedoni [Sassedoni] ble født i 1220 i Siena i Toscana i Italia. Hans fødsel skal ha blitt fulgt av de samme miraklene som også knyttes til den salig Jakob av Bevagna - tre strålende stjerner som bar bildet av en dominikaner. Men han fikk en dårlig start i livet. Han var så fryktelig deformert og så stygg at hans egen mor knapt klarte å se på ham. Han ble overlatt til en barnepike, som daglig tok ham med seg til dominikanerkirken hvor hun gikk til messe. Man merket seg at spedbarnet, som ellers smågråt det meste av tiden, her var stille og fornøyd når barnepiken holdt ham nærmest alteret med relikvier, og at han gråt voldsomt når han ble tatt bort.

En dag knelte barnepiken der med spedbarnets ansikt dekket av et skjerf. Da kom en pilegrim bort til henne og sa: «Ikke dekk til barnets ansikt. En dag vil han bli denne byens heder». Noen dager senere, ved det samme alteret, skjedde det et mirakel. Det ulykksalige barnet rettet plutselig ut sine forvridde lemmer og uttalte høyt og tydelig det hellige navnet Jesus. Straks forlot all deformitet ham og han ble et normalt barn.

Ettersom han så tidlig ble merket av Guds nåde, var det bare naturlig at han ble from. Som syvåring sto han opp om natten for å be og meditere, og han resiterte daglig det lille officiet for Jomfru Maria. Mens han fortsatt var barn, drev han veldedighet i en heroisk grad og tok seg av de fattige, de forlatte og de syke. Da han var bare to eller tre år, laget faren, som var en illuminatør av bøker, to små bøker til ham. En var om verdslige temaer og en var om helgenene. Ambrosius nølte ikke med å velge den siste som sin favoritt, og hele livet skulle han velge det hellige fremfor det verdslige.

Ambrosius vokste opp til å bli en vakker og talentfull ung mann, men han fikk store vanskeligheter da han uttrykte sin intensjon om å slutte seg til dominikanerne (Ordo Praedicatorum - OP). Foreldre og venner prøvde å endre hans beslutning, og djevelen opptrådte i flere ulike former for å rådgi ham mot et slikt skritt. Men han overkom alle hindre i sin vei og sluttet seg til dominikanerne på sin 17-årsdsag i 1237.

Etter sin løfteavleggelse samme år ble han sendt til Paris for å studere under den hellige Albert den Store. Sammen med sin medstudent, den hellige Thomas Aquinas, fulgte han Albert til Köln, og dermed ble han i noen år knyttet til to av århundrets skarpeste hjerner. Det ble sagt at Ambrosius' ydmykhet og hans anerkjennelse av den sanne storheten av Thomas skrifter, gjorde at han viet seg til prekenvirksomhet i stedet for å skrive.

Han utmerket seg som predikant og ble berømt som sådan i Tyskland, Frankrike og Italia. I løpet av sin 30-årige karriere som predikant fikk han flere fredsskapende oppdrag av Den hellige Stol, og han ble høyt æret av både paver og dominikanere. Han ble utnevnt til minister for det pavelige palass. I praksis var dette den stillingen som pavens personlige teolog som fra den hellige Dominikus' tid som regel har vært innehatt av en dominikaner.

Til tross for et svært aktivt apostolat levde han et liv av nesten uavbrutt bønn. Han var ofte i ekstase, og kort før sin død ble han benådet med flere visjoner av stor skjønnhet. Det ble sagt at hans død ble fremskyndet av den voldsomheten som han prekte med mot åger. Noen ganger når han preket, leviterte han (svevde over bakken) og han ble omgitt av en sirkel av herlighet, hvor det fløy fugler med strålende fjærdrakt.

Han døde i 1286. Mange mirakler skjedde ved hans grav. Kildene Attwater/Cumming og Benedictines skriver at hans kult som salig ble stadfestet i 1622 av pave Gregor XV (1621-23), men Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum nevner ham ikke. Hans minnedag er 20. mars. I kunsten fremstilles han som en dominikaner som holder en modell av sin fødeby Siena. Han avbildes også med en due ved øret eller med en bok, eller mens han preker. Han er skytshelgen for forlovede par og æres spesielt i Siena.