Den salige Albert Berdini (it: Alberto) ble født i 1385 i Sarteano i regionen Toscana i Italia. Han trådte i 1405 inn hos fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Men senere ble han tiltrukket av den hellige Bernardin av Sienas apostoliske liv og bemerkelsesverdige dyder, og han bestemte seg for å følge den hellige Frans' regel enda strengere og gikk i 1415 over til Bernardins observanter (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs).
I 1422 ble han disippel av Guarino av Verona. Han ble en av Bernardins hengivne disipler og trofaste ledsagere, og under hans mesterlige veiledning ble hans berømmelse som taler så stor at han var allment kjent som «predikantenes konge» (Rex Praedicatorum). Pave Eugenius IV (1431-47) utnevnte ham til en av sine legater for å forhandle med de greske skismatikerne og overtale dem til å være til stede på konsilet som ble holdt i Firenze i 1439. Han var i den forbindelse i Jerusalem mellom 1435 og 1438, og etter konsilet var han i Jerusalem og Kairo (1439-41). På denne reisen hadde han følge av en av sine disipler, den salige Herculanus av Piegaro.
Albert ble i 1441 utnevnt av paven til generalvikar for ordenen i håp om at han skulle forene fransiskanernes to grener, som senere skulle bli «observantene» (OFMObs) og «konventualene» (OFMConv). Men valget ble forkastet året etter på generalkapitlet i Padova.
Han døde den 15. august 1450 i Milano. Selv om han alltid har hatt tittelen salig, hovedsakelig på bakgrunn av de utallige miraklene han bevirket etter sin død, har hans kult aldri blitt eksplisitt anerkjent av Kirken. Hans minnedag er dødsdagen 15. august.