Han fikk sin første undervisning av sognepresten, Andrea Garibaldi. Under en folkemisjon i hans hjemlige menighet i mai 1835 følte den 16-årige Agostino kallet til å bli prest. Han begynte å studere i Genova, men økonomiske problemer gjorde det vanskelig for ham å gjennomføre studiene. Han var imidlertid utholdende, og styrket av bønn og hjulpet av sjenerøse velgjørere, blant dem erkepresten i Chiavari, den hellige Antonius Maria Gianelli, som i 1838 ble biskop av Bobbio, kom han seg gjennom studieårene.
Han ble presteviet den 19. september 1846 i Genova av kardinal Placido Maria Tadini og ble utnevnt til prest i den folkerike landsbyen San Martino d'Albaro. I 1854 ble han sogneprest i Chiesa della Consolazione i Genova, og han var en sjelesørger som tilbrakte uendelige timer i skriftestolen. Som sogneprest var han spesielt opptatt av ungdommen og av jenter, som på den tiden hadde mye mindre adgang til utdannelse. Han grunnla en skole i Genova som skulle gi moralsk, intellektuell og yrkesmessig opplæring av fattige jenter som tilhørte risikogruppene.
I 1874 ble han sjelesørger for provinsens hjem for foreldreløse barn, som var grunnlagt av Don Francesco Montebruno, og der ble han i 22 år. Han arbeidet samtidig som fengselsprest, med særlig omsorg for de dødsdømte.
Blant hans skriftebarn var også lærerinner, og de fortalte om den sosiale og sjelelige nød blant unge kvinner. Den 15. oktober 1876 opprettet han kongregasjonen «Søstre av den salige Jomfru Marias uplettede unnfangelse» (Suore dell'Immacolata), «Immacolata-søstrene av Genova» eller Immacolatine. Søstrene arbeidet i de hjemmene som han hadde opprettet for kvinner som sto i fare for å sulte eller bli drevet ut i prostitusjon. Han ledet kongregasjonen til sin død og skrev også dens konstitusjoner. Ved hans død var det allerede 23 hus i Liguria og Piemonte, og i dag er kongregasjonen virksom i hele Italia samt i Latin-Amerika, Canada og Romania.
Sine siste år var Augustin Roscelli plaget av mange sykdommer, til slutt ble han også blind. Han døde den 7. mai 1902 i Genova, 83 år gammel. Hans «heroiske dyder» ble anerkjent i 1989, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 7. mai 1995 av pave Johannes Paul II. Den 1. juli 2000 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente en helbredelse som et mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 10. juni 2001 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 7. mai.