Den hellige Anthelm (lat: Anthelmus) ble født i 1107 på slottet Chignin en mil fra Chambéry i Savoia (nå i Frankrike) som sønn av en savoisk adelsmann. Tidlig i livet ble han ordinert som sekularprest i Belley, og han ble prost i Genève. Han var en prinsippfast ung prest, gjestfri og sjenerøs, men primært interessert i denne verdens anliggender. Men han hadde slektninger blant karteuserne (Ordo Cartusiensis – OCart), og de besøkene han avla i karteuserklosteret i Portes i bispedømmet Belley, forandret ham fullstendig.
Det gjorde at han som 30-åring i 1137 sa fra seg sine embeter og ble karteusermunk i Portes. Før han hadde fullført novisiatet ble han sendt til ordenens moderkloster Grande Chartreuse ved Grenoble. Det hadde nettopp mistet de fleste av sine bygninger i et snøskred, og det førte til en lavere moral blant munkene, men gjennom sitt eksempel og sine praktiske evner bidro Anthelm mye til å gjenskape gløden i kommuniteten og klosterets velstand.
Etter at Hugo I gikk av som prior i Grande Chartreuse i 1139, ble Anthelm valgt til klosterets syvende prior, bare to år etter at han trådte inn i ordenen. Han gikk først løs på å reparere bygningene, som han deretter omsluttet med en forsvarsmur. Han sørget for vannforsyning via en akvedukt og bygde om gårdsbygningene og sauefjøsene, og hele tiden påbød han regelen i sin primitive enkelhet. Han hadde tilfredsstillelsen å se sin innsats kronet med suksess, og kommuniteten vokste i antall og glød.
Anthelm reorganiserte ordenen slik at den fikk en helt egen identitet ulik benediktinerne, som de til da nærmest hadde vært en sidegren til. Han knyttet også de andre klostrene nærmere til moderhuset. Tidligere hadde de forskjellige karteuserklostrene vært uavhengige av hverandre og underlagt de respektive lokale biskopene. Han sammenkalte karteusernes første generalkapittel i 1142, hvor Grande Chartreuse ble gjort til føderasjonens moderhus og dets prior ble i praksis, om ikke i navnet, ordenens generalminister. Anthelm ble den første i dette embetet.
Ikke overraskende gjorde Anthelms ry for hellighet og visdom at han fikk mange rekrutter. Blant dem som mottok drakten av hans hender, var hans egen far, en av hans brødre og grev Vilhelm av Nivernais, som ble legbror. Blant Anthelms munker var også den hellige Hugo av Lincoln, som var svært glad i ham. Anthelm ga den salige Johannes Spanjolen i oppdrag å utarbeide en konstitusjon for et kvinnelig fellesskap som ønsket å følge den karteusiske regel.
Etter å ha styrt som prior i tolv år, fikk Anthelm i 1152 til sin store glede lov til å trekke seg tilbake fra det embetet han aldri hadde ønsket, for å leve som eremitt i sin celle, men der fikk han ikke være i fred lenge. Bernhard, grunnlegger og første prior i Portes, ble på grunn av høy alder tvunget til å trekke seg tilbake i 1154, og på hans anmodning ble Anthelm utnevnt til ny prior. I Portes hadde munkenes strev brakt store rikdommer til klosteret, og deres låver og skattkamre var overfylte. Men den nye prioren mente at denne overfloden ikke var forenlig med evangelisk fattigdom og karteusernes regel, og tatt i betraktning den knappheten som hersket på landsbygda omkring, ga han ordre om gratis utdeling til alle som var i nød. Han solgte til og med noen utsmykninger fra kirken for å skaffe penger til almisser.
Etter to år vendte han i 1156 tilbake til Grande Chartreuse, fremdeles med ønske om å leve som eremitt. Men i 1159 engasjerte han seg på vegne av pave Alexander III (1159-81) mot motpaven Viktor IV (1159-64), som var et lydig redskap for keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90). I dette arbeidet samarbeidet han med den lærde cistercienserabbeden Geoffrey av Hautecombe. De lyktes i å rekruttere sine egne brødre og ordensfolkene i andre kommuniteter, som erklærte sin støtte til Alexander og organiserte hans sak i Frankrike, Spania og til og med England.
Det var uten tvil som takk for disse tjenestene at pave Alexander da han fikk en appell vedrørende det vakante bispesetet i Belley i Frankrike, satte til side de utvalgte kandidatene og utnevnte Anthelm. Gråtende tryglet han om å slippe, men forgjeves, for paven insisterte. Av lydighet til paven ble han til slutt svært motvillig tvunget til å akseptere embetet som biskop av Belley, og han ble bispeviet den 8. september 1163. Dette bispedømmet var inne i en forfallsperiode, og han satte i gang å arbeide med sedvanlig grundighet. På sin første synode rettet han en følelsesladet appell til sine prester om å leve opp til sitt høye kall. Et viktig anliggende var å håndheve påbudet om sølibat, ettersom det var noen prester som ikke bare levde i konkubinat, men som var ekteviet i all åpenhet.
Anthelm var nokså håndfast i sin kamp mot forfallet. Først prøvde han med overtalelser og advarsler, men da de mildere reformmetodene ikke hadde hjulpet etter to år, satte han et eksempel ved å frata de verste lovbryterne sine embeter. Han var like fast overfor legfolket, og det heter at bispedømmet aldri hadde hatt en slik fryktløs og kompromissløs biskop. I 1175 ekskommuniserte han grev Humbert III av Maurienne, etter at han hadde krenket kirkens jurisdiksjon ved å fengsle en prest og deretter drept den presten som Anthelm sendte for å befri ham. Greven appellerte til pave Alexander III, som opphevet ekskommunikasjonen. Da trakk Anthelm seg i protest tilbake fra bispeembetet en tid, fordi han mente at greven ikke var botferdig. Han trakk seg tilbake til Portes og vendte tilbake til klosterlivet, og bare med store vanskeligheter klarte man å overtale ham til å vende tilbake. Selv da nektet han å gi grev Humbert sakramentene.
Men åpenbart holdt paven ikke dette mot ham, for kort etter ga han ham i oppdrag å reise til England for å prøve å megle mellom kong Henrik II (1154-89) og den hellige Thomas Becket (d. 1170). Anthelm var villig, men det ble aldri noe av hans reise.
Anthelm fortsatte å håndtere bispedømmets saker og leve i karteusisk enkelhet, og han tilbrakte all sin ledige tid i Grande Chartreuse og i andre karteuserklostre. Det var to institusjoner som var spesielt kjære for ham, nemlig en kommunitet av kvinnelige eneboere på et sted som het Bons, samt et hospital for spedalske som han hadde opprettet. Sine siste år brukte han til omsorg for pasientene der, som han elsket å pleie. Han bidro med mat under en hungersnød, men ble da selv rammet av feber. Da han lå på dødsleiet, ble han oppsøkt av grev Humbert, som angret til slutt og ba om hans tilgivelse.
Anthelm døde den 26. juni 1178 i Grande Chartreuse, 72 år gammel. Da han ble senket i graven, skal en lampe som bare ble brukt ved store høytider, ha blitt tent av seg selv. Han ble så høyt ansett av befolkningen at byen Belley etter hans død en periode hadde navnet Anthelmopolis. Hans minnedag er 26. juni, men på grunn av karteusernes ydmykhet har han vært feiret først siden 1607. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
Hans relikvier ble skrinlagt i Belley i 1630. De ble reddet gjennom Den franske revolusjon og befinner seg nå i kapellet St. Anthelm i Belley, hvor de ble overført den 30. juni 1829. I kunsten avbildes han som karteuser eller som biskop, med en lampe som tennes av en guddommelig hånd, eller med en adelsmann under sine føtter (Humbert).