Den hellige Andreas Sunesson av Lund (~1166-1228)

Den hellige Andreas Sunesson (dk: Anders Sunesen; lat: Andreas Sunonis) ble født rundt 1166. Han tilhørte den kjente danske Hvide-slekten fra Sjælland og var sønn av Sune Ebbesøn, som var sønnesønn til Skjalm den Hvide og fetter til Absalon og Esben Snare. Etter mangeårige studier i Frankrike, Italia og England vendte han tilbake til Danmark, hvor han kom til å gjøre en stor innsats innen rettsvesenet. Han var kansler for kong Knut IV Valdemarssøn (1182-1202) fra rundt 1190 til 1202, og under hans ledelse ble det bygd opp en ny administrasjon. En kongelig forordning fra 1200 gjaldt forbud mot den ennå florerende blodhevnen i landet.

Etter at den mektige erkebiskop Absalon av Lund døde den 21. mars 1201, valgte kannikene i Lund samme år hans slektning Andreas Sunesson til ny erkebiskop. Da pave Innocent III (1198-1216) bekreftet erkebispevalget i Lund, gjorde han samtidig erkebiskop Andreas til pavelig legat for både Danmark og Sverige. I 1202 dro han på korstog til Finland og vigslet en biskop for landet. Den 12. november 1202 døde kong Knut, og ved juletid kom hans bror Valdemar II Seier (1202-41) til Lund og ble kronet av erkebiskop Andreas.

De bevarte dokumentene lar oss ta del i erkebiskop Andreas' energiske virksomhet både som legat og som biskop av Lund. I et læreskrift betegnet han alle som spredte falsk lære som bevisste bekjempere av sannheten og nåden og dermed skyldige i synd mot Den Hellige Ånd. For å gjennomføre en større uniformitet i sedvaner (Consuetudines) blant benediktinerne fikk erkebiskopen de danske munkeklostrene til å holde felles generalkapittel i Lund under ledelse av abbeden i Allehelgensklosteret, en ordning som ble stadfestet av paven i 1206. Han medvirket til grunnleggelsen av Nordens første dominikanerkloster, som i 1223 ble opprettet i Lund. Den første prioren ble Peter, som tidligere hadde grunnlagt det svenske Sko kloster.

I sin ungdom hadde Andreas studert i Paris og Bologna, og der hadde han tilegnet seg en betydelig grad av teologisk lærdom. Om denne lærdommen vitner hans latinske læredikt Hexaëmeron («De seks dagenes verk»), skrevet rundt 1210. Det er et veldig arbeid: diktet omfatter 8.040 heksametre. I sin første del skildrer det på bakgrunn av Bibelens fortelling de seks dagenes skapelsesverk – derav navnet. Deretter går det over til å gi en grundig fremstilling av den katolske læren om Kristi gjenløsningsverk og om de tre teologiske dydene (tro, håp og kjærlighet) samt de fire kardinaldydene (justitia, rettferdighet; prudentia, klokhet; fortitudo, mot; temperantia, måtehold). Diktet ble skrevet for å gi de prestekandidatene som fikk sin utdannelse ved katedralskolen i Lund, en så gedigen teologisk skolering at de ikke skulle behøve å gjøre den lange og kostbare reisen til en utenlandsk læreanstalt.

Erkebiskop Andreas utøvde stor innflytelse på lovgivningen for Skåne. Straffen for drap ble skjerpet gjennom hans anstrengelser, og det krevdes større nøyaktighet i å bevise en forbrytelse. Han skrev en kommentert utgave av Skånelagen, som var kodifisert på slutten av 1100-tallet, for at den, har det blitt sagt, skulle «tjene som ledetråd ved innhentingen og utøvingen av den verdslige retten i Lunds stift».

Men erkebiskop Andreas' interesse og virksomhetsbegjær begrenset seg ikke til Skåneland. I 1206 ledet han sammen med kong Valdemar Seier en korstogsflåte til Ösel i kamp mot esterne. Han var i Estland for å se til at landet ble kristnet og havnet under erkebispesetet i Lund før tyskerne rakk frem. I 1207 var han på en visitasjonsreise på Gotland. I 1215 sendte han avbud til Det fjerde Laterankonsil, men paven fornyer sin anmodning og erkebiskopen blir tvunget til å delta.

I 1219 deltok han i det korstoget kong Valdemar Seier sendte til Estland. Under det slaget som sto ved Lyndanis (Lindanese) mellom dansker og estere i 1219, skal ifølge sagnet Dannebrog ha falt ned fra himmelen for å styrke motet til danskene, som til da hadde ligget under. Andreas og tre andre biskoper så dette da de sto på en høyde og betraktet slaget. Andreas ble værende igjen i Estland i rundt to år og gjorde mye for å kristne det hittil hedenske landet og organisere det kirkelig.

I 1221 kom Andreas tilbake til sin stiftsstad fra misjonslandet. Han var da merket av sykdom. Det ble sagt at han hadde fått spedalskhet (lepra), men det var nok en ondartet leddreumatisme. Han ba pavestolen om tillatelse til å få gå av som erkebiskop, og dette ble innvilget av paven året etter «dersom ikke biskopene av Århus og Vendsyssel kunne overtale ham til å fortsette». Peter Saxesen ble i 1224 godkjent av paven som ny erkebiskop. Utnevnelsen hadde trukket ut fordi det var gjort en formell feil og paven i første instans hadde avvist valget.

Andreas trakk seg tilbake til sin borg Ivöhus på øya Ivö i Ivösjön i det nordøstre Skåne. Av det steinhuset hvor han bodde, finnes det bevarte ruiner. Den 24. juni 1228 døde han på Ivö. Hans lik ble ført til Lund og gravlagt i domkirken der. Den nyutnevnte erkebiskop Peter Saxesen døde samme år, og til ny erkebiskop ble Uffe Thurgotsen valgt. Andreas' sarkofag finnes ved nordveggen i Dåpskapellet, som tidligere var erkebiskopens spesielle kapell. Graven ble gjenfunnet i 1933.

Fra erkebiskop Andreas' tid på Ivö fortelles et sagn som viser hvilken helgenglans som omga den gamle prelaten i folkets øyne. I nærheten av Ivö kirke ligger St. Ursulas kilde. Da vinen en julaften tok slutt på Ivöhus, sendte Andreas Sunesen en tjener for å hente vann fra St. Ursulas kilde, men denne skulle samtidig være stille hele tiden. Tjeneren gikk, men da han bar frem vannet til erkebiskopen, hadde det blitt forvandlet til vin. Enda en gang skjedde den mirakuløse forvandlingen. Men den tredje gangen klarte tjeneren ikke å tie, men lot sin forbløffelse bryte ut i ord. Da skjedde det ikke lenger noen forvandling, så det var bare klart kildevann som tjeneren kom med. Et lignende sagn har blitt fortalt om den hellige Brynolf av Skara.

Andreas Sunesen ble aldri gjenstand for noen liturgisk utformet helgenkult, og vi har ingen hymner som er skrevet til hans ære. Man kjenner heller ingen minnedag viet til ham, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen. Av allmuen har han tydeligvis likevel vært æret som en helgen.