Den hellige Anastasius perseren (d. 628)

Den hellige Anastasius ble født en gang på slutten av 500-tallet i Rey (Ray) i Persia, også kjent som Rhages (gr: Ῥάγαι, Rhagai; lat: Rhagae, Rhaganae) og tidligere som Arsacia. Han het opprinnelig ifølge sin greske biograf Magundat (Mogundat, Magundates) og var sønn av en magus (prestelig astrolog innen den zoroastriske religionen; plur: magi) ved navn Bau (Bavi), og han hadde en bror vi ikke kjenner navnet til. Han ble oppdratt av sin far i den zoroastriske religion, det vil si læren til Zarathustra (Zoroaster), som tilba solen og ilden.

Som ung ble han soldat i den persiske hæren og tjente som kavalerist i hæren til kong Khusrou II Parvez av Persia (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau) da kongen i 614 erobret Jerusalem etter å ha beleiret byen i 21 dager. Perserne gikk deretter sammen med den jødiske befolkningen om å forårsake et fryktelig blodbad blant de kristne innbyggerne. Samtlige kirker gikk opp i flammer og 26 500 kristne ble drept og 35 000 ble tatt som slaver, også den hellige patriark Zacharias av Jerusalem (d. 618/632). Det sanne kors, som den hellige keiserinne Helena hadde funnet rundt 326 og som ble oppbevart i Gravkirken i Jerusalem, ble stjålet av perserkongen, som ga det til sin kristne hustru. Korset ble ført til sasanid-dynastiets hovedstad Ktesiphon ved elven Tigris. Kong Khusrou II lå i stadig krig med Bysants og erobret i tillegg til Det hellige land også Egypt og dessuten størstedelen av Lilleasia. Sasanideriket nådde dermed sin største utstrekning.

Magundat mottok ved dåpen det kristne navnet Anastasius til ære for Kristi oppstandelse (gr: Anástasis). I 621 trådte han inn i klosteret St Sabas (Mar Saba) åtte kilometer fra Jerusalem, hvor abbed Justinos lærte ham gresk og Psalteret før han mottok tonsuren som munk og levde i streng bot.

Han hadde beundret de kristne martyrene, som han så bilder av i kirkene, og etter syv år som munk ble han beveget av Den Hellige Ånd og bestemte seg for å etterligne martyrene. Han fikk han lov til å dra til Det hellige land og bega seg til Diospolis, Gerizim og endelig til provinshovedstaden Caesarea i Palestina, som da var under persisk styre, for å forkynne evangeliet til den persiske garnisonen der. Han fordømte de persiske religiøse ritene som han selv en gang hadde praktisert, og ikke uventet ble han arrestert. Han ble brakt for guvernøren, som dømte ham til å bli lenket, pisket og satt til hardt tvangsarbeid. Han ble gitt muligheten til å fornekte kristendommen bare med ord, og deretter vende tilbake til å bli munk, men han nektet å falle fra sin tro. Etter at dette hadde gjentatt seg flere ganger, ble han brakt i lenker østover til Eufrat, hvor kongen befant seg i Bethsaloe (Betsaloë) i Assyria (da Sergiopolis). Der klarte heller ikke en av kong Khusrous offiserer å bringe ham til frafall, ikke engang ved hjelp av tortur.

Anastasius ble først gravlagt av kristne i klosteret St Sergius i Resapha like ved Bethsaloe, men hans relikvier ble senere overført til Palestina og deretter til Konstantinopel. Under pave Honorius I (625-38) kom hans hode til Roma, muligens brakt med seg av munker fra Jerusalem etter at byen ble tatt av muslimene i 638. Hodet ble skrinlagt i klosteret Aquae Salviae sør for Roma, det eldste greske klosteret i Roma, ifølge tradisjonen der hvor den hellige Paulus ble henrettet og hvor trappistklosteret Tre Fontane nå står. Kirken fikk på 600-tallet også relikviene til den hellige Vincent av Zaragoza, som også feires 22. januar. Kirken fikk deretter navnet Ss Vincent og Anastasius (Santi Vincenzo ed Anastasio alle tre Fontane).

I katedralen i Aachen i Tyskland oppbevares et relikvar i forgylt sølv for Anastasius av Persias hodeskalle fra andre halvdel av 900-tallet. Antakelig var det opprinnelig et reisetabernakel med avbildning av Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Inskripsjonene er hentet fra Salmenes bok: «Herlige ting er sagt om deg, du Guds by» (87,3), «Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested, du og paktkisten, som er din styrke» (132,8), «For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig» (132,13). I senere århundrer ble tabernaklet forvandlet til et relikvar for Anastasius’ hodeskalle.