Hopp til hovedinnhold
Minnedag:

Den hellige Anastasius I levde i Antiokia i Syria (i dag Antakya i Tyrkia) på slutten av 500-tallet. Han ble patriark av Antiokia i 559. Patriarken av Antiokia var i Kirkens daværende hierarki den fjerde høyeste i rang etter biskopen av Roma (paven) og patriarkene av Konstantinopel og Alexandria. Vår hovedkilde til informasjon om Anastasius er historikeren Evagrius (ca 536-600), som sier at han var en lærd og from mann som strengt holdt fast ved ortodoksien. Han var en mann av få ord, men han hadde den gaven å kunne trøste de hjemsøkte og sørgende.

Anastasius var en fast motstander av keiserens politisk-teologiske standpunkter om Kristi legeme, og av denne grunn ble han truet med avsettelse av keiser Justinian (527-65). Men keiseren døde før han kunne gjøre alvor av trusselen. Men i 570 ble Anastasius forvist fra sitt bispesete i 23 år av Justinians nevø, keiser Justinos II (565-78), som var tilhenger av monofysittismen. En biskop ved navn Gregor ble innsatt i hans sted. Da denne Gregor døde i 593, ble Anastasius gjeninnsatt på setet av den hellige pave Gregor I den Store (590-603) og keiser Maurikios (582-602).

Flere av Anastasius' skrifter er bevart, blant dem fem artikler fra hans kontroversskrifter: «Treenigheten», «Den guddommelige plan for inkarnasjonen», «Kristi lidelser» og «Kristi oppstandelse». Det er også bevart et pastoralbrev fra mars 593 til folket i Antiokia og fire prekener, men bare to av dem kan med sikkerhet tilskrives ham. I alle disse skriftene har han en klar stil og form for logisk argumentasjon som skulle influere senere bysantinske teologiske forfattere.

Anastasius døde i 599. Hans minnedag er 21. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han kalles noen ganger Anastasius den Eldre for å skjelne ham fra hans etterfølger, den hellige Anastasius II. Han blandes sammen, for eksempel i den tidligere utgaven av Martyrologium Romanum, med sin navnebror Anastasius av Sinai (d. ca 700), som har minnedag samme dag.