Den salige Antonius Lucci (1682-1752)

Den salige Antonius (it: Antonio) ble født som Angelus Nikolas Lucci (it: Angelo Nicola) den 2. august 1682 i Agnone del Sannio i bispedømmet Trivento nel Molise i Abruzzo i Sør-Italia, en by som er kjent for klokkestøping og kobberarbeider. Han ble døpt dagen etter fødselen. Han var sønn av Francesco Lucci og Angela Paulantonio, som førte et eksemplarisk kristent liv. Han mistet sin far den 12. mars 1694. Han fikk privatundervisning av en sekularprest og celestinerpatre.

I tre år gikk han på skolen og i kirken hos brødre fra fransiskanernes konventual-gren (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Han fikk ordens- og prestekall, og som 15-åring trådte han inn i konventualenes provins Sant'Angelo, som omfattet Molise og Capitanata. Han påbegynte novisiatet den 6. februar 1697 i Isernia med ordensnavnet Antonius. Etter avslutningen av novisiatet avla han sine løfter i august 1698.

Deretter studerte han filosofi og teologi på ordenens skoler i Venafro, Alvito, Aversa, Agnone og til slutt i Assisi, hvor den salige Frans Antonius Fasani var hans medstudent. Der ble han presteviet den 19. september 1705. Deretter fullførte han studiene med et år på kollegiet San Bonaventura på Palatin-høyden i Roma.

Han viet seg til undervisning og prekenvirksomhet og var professor og studieprefekt i Agnone fra 1707 til 1709, og han avsluttet med doktorgraden i teologi i juni 1709. Deretter ble han sendt til Napoli, hvor underviste i teologi i huset San Lorenzo. Han var guardian i Napoli, og den 8. februar 1718 ble han valgt til ordensprovinsial for provinsen Sant'Angelo. I 1719 ble han utnevnt til rektor for det prestisjefylte kollegiet San Bonaventura i Roma, en stilling han hadde i ti år. I løpet av denne tiden var han konsultor for Det hellige officium (Inkvisisjonen – nå Troslærekongregasjonen), og han var en av de offisielle teologene ved to romerske synoder.

I 1729 utnevnte pave Benedikt XIII (1724-30) den 47-årige Antonius til biskop av Bovino, en liten by sørvest for Foggia i Sør-Italia og suffragan under Benevento. Den 7. februar 1729 viet paven ham personlig til biskop, og han sa da til de forsamlede kardinalene: «Jeg har til biskop av Bovino valgt en eminent teolog og en stor helgen». Den 7. mars 1729 tok han bispedømmet i besittelse. Han var en eksemplarisk pastoral biskop og en fast forsvarer av rettighetene til de fattige og forsvarsløse, og han var også en reformator av presteskapet. Han etablerte gratis grunnskoler, skaffet verktøysett til unge menn som startet å arbeide, han bygde et seminar, en rekke kirker og en katedral.

Han døde den 25. juli 1752 i Bovino, nesten 71 år gammel og etter 23 år som biskop, og han ble gravlagt i sin katedral. Der ble hans grav snart et valfartsmål på grunn av de miraklene det ble fortalt skjedde der. Frans Antonius Fasani vitnet om Antonius' hellighet i informasjonsprosessen på bispedømmenivå for hans saligkåring. Han ble helligkåret i 1986, tre år før vennen ble saligkåret.

Den salige pave Pius IX (1846-78) anerkjente Antonius' heroiske dyder den 13. juni 1847, noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Det skjedde i forhallen i basilikaen De tolv Apostler (Santi Dodici Apostoli), som er betrodd fransiskanerkonventualene. Den 28. november 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 18. juni 1989 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 25. juli.