Den hellige Alexandra levde i andre halvdel av 300-tallet og døde på slutten av århundret. Vi kjenner hennes historie fra Palladium av Helenopolis (363-ca 437) i Historia Lausiaca, og deretter fra den hellige Melania den Yngre (383-439), som en gang hadde besøkt Alexandra.
I Kirkens første århundrer var det enkelte botgjørere som følte trang til å tukte kroppen med botsøvelser for å rense sjelen mer og mer, for dermed å kunne komme nærmere Gud uten de distraksjonene som kroppens behov medførte. Derfor lette man etter botsøvelser som i dag virker absurde, som det å bo på toppen av en høy søyle (stylitter), i huler, i ørkenen, innemurt i celler.
Det var ikke mange kvinner som levde slik, men en av disse eneboerskene var Alexandra. Hun ble født i Alexandria, og allerede som ganske ung lot hun seg mure inne i et gravmonument i Egypt med bare en liten luke for å bli brakt mat gjennom. Hun levde slik i et liv i faste og bønn i ti år inntil hun døde den 14. februar, fortsatt ganske ung, antakelig rundt tretti år.
Melania forteller at Alexandria hadde forlatt verden for å slippe unna fristelsene i form av en mann, og mente at hun dermed reddet sin og andres sjel. Hennes minnedag er 14. februar, men 21. april nevnes også.