Noter
- 1
- Hennes sivile navn var Agnès Galand; Mère Agnès de Jésus hennes klosternavn. Hun omtales også som Agnès de Langeac, etter den byen der hun levet sitt klosterliv.
- 2
- Marie Pousspin, O.P. Grunnlegger av La Congrégation des soeurs de charité dominicaines de la Présentation. Se Soeur Véronique Margron, O.P.,"Marie Poussepin (1653-1744)", La revue du Rosaire, n. 61, nov. 1994, s.10ff.
- 3
- Frater Hyacinthe-Marie Cormier, O.P. var bl. a. den 76. generalmester for dominikanerordenen. Se Frère Gilles Berceville, "Hyacinthe-Marie Cormier (1832-1916)", La revue du Rosaire, n. 61, nov. 1994, s. 22-29. Cormier satte Agnès høyt. I Livre des Pèlerins de la Mère Agnès i Langeac skrev han 23. august 1876: "Vénerable Mère Agnès, c'est à vous que je dois les débuts de ma vocation, daignez me donner aussi d'en accomplir fidèlement tous les devoirs, d'unir le recueillement intérieur à l'action extèrieure, l'amour du prochain à l'oubli de moi-même".
- 4
- La fédération Notre Dame, grunnlagt 1958. Oppkalt etter Notre Dame du Puy.
- 5
- Qui a Dieu a Tout. Denne setning som hun ofte gjentok, benyttet hun som en slags "heading" i sine brev.
- 6
- Moniales Dominicaines des fédérations Saint Dominique et Notre Dame 1994, Langeac 1994
- 7
- Le Puy-Sainte-Marie som er kjent for sin Mariafromhet, er et senter for en svært gammel Mariakultus, og byens katedral huser en hellig statue av den sorte Madonna. Le Puy er dessuten en etappe for pilegrimmene på vei til Santiago di Compostella.
- 8
- Dette var et leg-broderskap tilknyttet prester fra Jesu Selskap.
- 9
- I følge Panassiére og Lucot som begge mener at hun avla løfte om jomfrudom i forbindelse med denne hendelsen. P Boyre er uenig.
- 10
- I følge J.-C. Sagne var flesteparten av Agnés' visjoner imaginære d.v.s. som indre nærvær oppfattet gjennom sjelens øyne.
- 11
- Denne jernlenken ble senere byttet ut med andre. I klosteret i Langeac oppbevares den lenken hun bar som nonne. Til denne er knyttet flere mirakler; ett av disse var av betydning for saligkårigen.
- 12
- Dvs Pater Panassière; for å tukte hennes egenvilje.
- 13
- Daniel Rops, Histoire de l'Eglise du Christ vol.V/1, (trad.ital.) Torino 1961
- 14
- Benedict M. Ashley, O.P. The Dominicans, Collegeville 1990, s.159
- 15
- Occitania-provinsen ble opprettet i 1569 med tanke på en reform. Provinsen ble som en enklave innen Toulouse- og Provenceprovinsene. P. Michaëlis ble dens annen provinsial i 1588, men maktet ikke på det tidspunkt å gjennomføre noen omseggripende reformer.
- 16
- Dette var problematisk. Etter konstitusjonene kunne en legsøster bare omgjøres til korsøster ved dispensasjon fra Dominikanerordenens magister i Roma. Dessuten var biskopen imot slike statusendringer. Det som likevel gjorde dette mulig, var at Agnès ikke hadde avlagt løfter. Men avgjørelsen ble sterkt kritisert, og folk sladret.
- 17
- Folk flest hadde hatt vanskelig for å godta at en enkel, ubemidlet pike som hadde gått i kloster uten medgift, hadde fått lov til å bli korsøster. Enda "verre" ble det da hun senere ble utnevnt til novisemesterinne. Da hun til slutt ble priorinne var begeret fullt.
- 18
- Charles de Noailles (1589-1648), biskop av St Flour fra 1610-1646. Langeac tilhørte bispedømmet St Flour frem til Revolusjonen i 1789. I dag tilhører Langeac bispedømmet Le Puy.
- 19
- Dette var en juridiksjonsstrid. Uoverensstemmelsene skyldtes at biskopens mann, pater Raboly, hadde inngått en muntlig avtale under forhandlingene med brødrene i Provenceprovinsen om opprettelsen av klosteret i Langeac. Dette kom til å åpne for misforståelser og innsigelser. Da provinsialen så i egen person kom til Langeac og foretok den offisielle innsettelse av søstrene samt gav dem ordensdrakten, svarte biskopen med å legge klosteret i interdikt. Sakramentet ble fjernet, søstrene ble nektet å lese officiet offentlig, de fikk ikke ringe i kirkeklokken og heller ikke motta besøk av sine patere. Etter fjorten dager ble straffeforordningene opphevet, og patrene - med unntak av pater Raboly - kunne komme tilbake.
- Konflikten mellom dominikanerne og biskopen i St Flour skulle vare i flere år. Ste Catherine-klosteret i Langeac tilhørte Frankrikeprovinsen; det i Le Puy Provenceprovinsen. I 1627 forbød biskopen søstrene i Langeac og motta brev eller besøk av sine brødre fra Provenceprovinsen. Dette forbudet inkluderte Panassière som da var i konventet i Le Puy.
- Agnès ble som priorinne, kritisert av sine ordensbrødre for ikke å ha sørget for å få sitt kloster innunder Provenceprovinsen.
- 20
- I følge Panassière ble hun valgt til priorinne av kommuniteten i 1627, men godtok ikke vervet. Kommuniteten appelerte til provinsialens vikar, og provinsialen bekreftet at Agnès skulle være priorinne. Trolig ble dette først akseptert av biskopen i 1629.
- 21
- "Il y a indulgence pour celles qui récréaient leurs compagnes".
- 22
- Men hun oppnådde å få biskopens tillatelse til ikke å vise sine personlige brev til sin priorinne. Samtidig gav han henne også tillatelse til å skrive til p. Boyre og p. Panassière.
- 23
- Det råder tvil om når dette skjedde. P. Panassière skriver september, men det finnes papirer der Agnès har underskrevet i egenskap av priorinne i februar 1634.
- 24
- Priorinnen var syk og Agnès måtte avlegge sitt klosterløfte i cellen hennes.
- 25
- "aimer Dieu avec tout son soûl"
- 26
- Man manglet dessuten å få verifisert 4 mirakler knyttet til henne.
- 27
- L'admirable vie de soeur Agnès de Jésus par un religieux de l'ordre de saint Benoît. Manuskriptet oppbevares i Saint-Sulpice.
- 28
- Mémoires sur la vie et mort de soeur Agnès Galand, dite de Jésus. Manuskriptet oppbevares i klosteret i Langeac.
- 29
- Ny utgivelse Clérmont 1863. Del III s. 336-426 omhandler Mére Agnès Galand de Jésus.
- 30
- Denne boken ble oversatt til flere språk, og den er utgitt flere ganger; bl.a. av Lucot i 1863; Vie de la vénérable Mère Agnès de Jésus, religieuse de l'Ordre de Saint-Dominique et Prieure du monastère de Saint-Catherine de Langeac, Paris 1863, 2 bind.
- 31
- Etter pave Urban VII's forordninger av 1625 og av 1634 måtte all saligkåring og kanonisering av helgner gjøres av Den hellige stol minst 50 år etter vedkommendes død.
