Da Albert var rundt 35 år, ble han i 1184 utnevnt til biskop av Bobbio, men allerede i 1185 ble han forflyttet til Vercelli. Der var han biskop i mer enn 15 år, og ved siden av sine embetsplikter gjorde han en uvurderlig innsats som megler og diplomat. Hans diplomatiske evner og pålitelighet gjorde at ble valgt til megler mellom pave Klemens III (1187-91) og keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90) i forsoningsprosessen mellom Kirken og keiserriket som hadde begynt under Klemens' forgjenger Gregor VIII (1187). Pave Innocent III (1198-1216) utnevnte ham til legat i Nord-Italia, og i den egenskap skapte han fred mellom Parma og Piacenza i 1199.
Da det latinske kongeriket i Jerusalem ble etablert etter at korsfarerne under Godfrey de Bouillon hadde stormet byen etter fem ukers beleiring den 15. juli 1099. Blant de tiltakene som ble iverksatt for å etablere deres nærvær, var å drive bort de greske hierarkene fra de viktigste bispesetene og kirkene. De ble erstattet av biskoper fra vesten, men deres eneste undersåtter fantes blant korsfarerne selv. Dermed ble det en latinsk patriark av Jerusalem, og beklageligvis kan man ikke nekte for at de fleste av prelatene som innehadde dette embetet på korsfarertiden, var av like tvilsom karakter som den stilling de befant seg i.
Da patriark Mikael døde i 1203, ba derfor de regelbundne kannikene av Den hellige Grav, støttet av kong Amaury II de Lusignan av Jerusalem (1197-1205), pave Innocent III om å utnevne som hans etterfølge en prelat som til og med i Palestina var velkjent for sin hellighet og dyktighet, nemlig biskop Albert av Vercelli. Pave Innocent III ønsket ikke å unnvære ham og sende ham til Jerusalem, men han godkjente motvillig kannikenes valg, ga Albert palliet, som er en residerende erkebiskops embetstegn, og utnevnte ham til sin legat i Palestina. I 1205 dro Albert av gårde.
Da var Det tredje korstog over, og allerede i 1187 hadde sarasenerne under sultan Saladin tatt tilbake det meste av Palestina, inkludert Jerusalem, og det latinske patriarksetet var flyttet til Acre (Ptolemais), i dag Akka i Israel, hvor den frankiske kongen hadde etablert sitt hoff. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».) Derfor etablerte Albert seg der og der ble han, i ord og eksempel, et mønster på en god hyrde og en fredskaper, både mellom de frankiske lederne seg imellom og mellom frankerne og den muslimske lokalbefolkningen. I ni år måtte han ta seg av en rekke ulike spørsmål som utfordret hans klokskap og tålmodighet til det ytterste, for det latinske kongeriket i Palestina var allerede i oppløsning. Som patriark og legat spilte han en fremtredende rolle i Levantens kirkelige og sivile politikk. Gjennom sitt virke fikk han ikke bare de kristnes respekt og tillit, men også muslimenes, noe hans forgjengere tydelig hadde mislyktes i.
I andre halvdel av 1100-tallet hadde det slått seg ned noen frankiske (vestlige) eremitter på Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elias med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, hvor de gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias. Under korsfarertiden på 1100-tallet var den hellige franske presten Berthold med korsfarerridderne fra Calabria i Italia. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias' brønn» sammen med ti likesinnede rundt 1155. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig.
Pave Innocent III innkalte i 1213 Albert til det forestående konsilet i Lateranet (Det 4. Laterankonsil), som skulle åpnes i november 1215. I tolv måneder støttet han trofast pavens håpløse anstrengelser for å vinne tilbake Jerusalem, men så ble hans liv brått og voldsomt avsluttet. Han hadde funnet det nødvendig å avsette lederen for Den Hellige Ånds hospital i Akka fra hans embete på grunn av hans dårlige liv, og denne mannen gikk og ruget over denne krenkelsen. På festen for Korsets opphøyelse, den 14. september 1214, deltok Albert i en prosesjon i kirken Den Hellige Ånd i Akka, og da trådte denne mannen ut av mengden, angrep Albert og knivstakk ham til døde.
En kult for Albert utviklet seg snart etter hans død, og han har vært formelt æret av karmelittene i hvert fall siden 1411. Ironisk nok ble han ikke feiret av sin egen orden, de regelbundne kannikene i Lateranet, før mye senere. Hans minnedag er dødsdagen 14. september, men 25. september nevnes også. Karmelittene feirer ham den 17. september (8. april nevnes også). Hans attributter i kunsten er krusifikset og en kniv. Han kalles også Albert av Vercelli.
Regelen ble godkjent av pave Honorius III (1216-27) i 1226, og dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm. Snart kunne ordenen begynne sin raske utbredelse over hele Europa. Femten datterkommuniteter ble grunnlagt i Palestina, men i 1238 ble de fleste av brødrene tvunget til å flytte på grunn av sarasenernes invasjoner. De flyttet til Kypros, Sicilia, Marseille og Valenciennes. Klosteret på Karmelberget besto til 1291, da beboerne ble massakrert og bygningene brent ned.
Allerede i 1245 kunne karmelittene holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (d. 1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap og endret den til en tiggerorden, noe som ble godkjent av pave Innocent IV (1243-54) i 1247. Samtidig innførte pave Innocent lettelser i Alberts strenge regel. Simon bidro til at ordenen raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene (OCD).