Den salige Antonius Baldinucci (1665-1717)

Den salige Antonius Baldinucci (it: Antonio) ble født den 19. juni 1665 i Firenze i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var sønn av forfatteren og kunstneren Filippo Baldinucci og hans hustru Caterina Scolari. Noe før hadde Filippo, som allerede hadde fire sønner, lovt å vie sin eventuelle neste sønn til den hellige Antonius av Padova, hvis forbønn han tilskrev en helbredelse av en alvorlig sykdom. Da gutten ble født, ble han oppdratt til en gang å bli prest.

Dette ville ha drevet de fleste tenåringsgutter til det motsatte ytterpunkt, men dette var ikke tilfellet med Antonius. Som 11-åring begynte han sine studier på jesuittskolen som var kjent som San Giovannino. Da hans eldre bror Filip sluttet seg til dominikanerne, tenkte Antonius på å følge ham. Men hans skjøre helse gjorde at faren ba ham glemme dominikanerne og prøve å finne Guds vilje for sitt liv, og han anbefalte at Antonius gjennomgikk den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser under ledelse av en jesuitt. Denne erfaringen sammen med innflytelsen fra den hellige Aloisius Gonzaga, som hadde bodd en tid i huset til familien Baldinucci på Via degli Angeli nesten et århundre tidligere, oppmuntret Antonius til å søke opptak i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i 1681, bare 16 år gammel. Han påbegynte novisiatet i Sant'Andrea i Roma den 21. april 1681.

Til tross for sin noe skjøre helse ble han akseptert. Han avla sine tre løfter den 22. april 1683 og påbegynte studiene på Collegium Romanum i 1684. I sine tidlige år som jesuitt underviste han unge menn og ga instruksjoner til brorskap, først fra 1687 i Terni og deretter fra 1690 i Roma. Hans største ønske var å bli sendt ut som misjonær blant hedningene for der å lide martyrdøden for Gud, og i løpet av sine ni år som jesuitt hadde han ved tre anledninger søkt om å bli misjonær i henholdsvis India, Kina og Japan, men på grunn av helsen bestemte hans overordnede ham for misjonsarbeid på hjemmebane. Helsen ga ham store problemer; han opplevde en rekke anfall og sterke hodepiner og ble sendt først til sin hjemby Firenze og deretter til ulike jesuitthus i landet. Dette bidro mye til at han gjenvant helsen, og han ble i stand til å begynne å preke, noe han gjorde med betydelig suksess.

I de årene han studerte teologi i Roma, tilbrakte han ofte søndags ettermiddag på offentlige plasser, hvor han oppmuntret dem som samlet seg rundt ham for å høre på ham, til å delta i de misjonene som den gangen ble holdt i menighetene i Roma. Han ble presteviet som 30-åring den 28. oktober 1695 og tilbrakte to år med å fullføre sin utdannelse som jesuitt. Nok en gang søkte han om å bli sendt ut som misjonær, men igjen fikk han avslag og ble i stedet i 1697 sendt til Frascati to mil sør for Roma, hvor han ble assistent i det jesuittiske sognet der. En del av hans plikter var å bruke fire måneder av året til å gi misjoner i de omliggende byene og landsbyene. Der arbeidet han blant de fattige og uutdannede i området Colli Albani rundt Frascati resten av livet med hovedkvarter enten i Frascati eller i Viterbo nord for Roma.

Hans metoder var basert på dem som ble brukt av den hellige Peter Claver blant de svarte slavene i Den nye verden og den salige Julian Maunoir blant bretonerne, og de var svært frapperende. Han gikk alltid barbeint til sine misjoner uansett vær og bar sin veske med notater og personlige eiendeler på ryggen og hadde en pilegrimsstav i hånden. Hans misjoner varte fra 8 til 14 dager avhengig av sognets behov, og hans prekener var alltid basert på meditasjonene i Ignatius' Åndelige øvelser. I starten av misjonen organiserte han prosesjoner av botferdige hvor alle bar tornekroner og pisket seg selv. Selv bar han et tungt kors eller lenker, eller så gikk han omkring og pisket seg voldsomt for å sette frykt i folkets hjerter.

Straks det ønskede inntrykket var vakt og folk samlet seg for å høre på ham, ble hans holdning mindre ekstrem. Det ble utnevnt vakter til å holde orden i folkemengdene, og dette var ofte menn av voldelig eller utsvevende karakter som var smigret over å bli valgt og i mange tilfeller forbedret seg. Den tiden han ikke brukte på prekestolen, tilbrakte han i skriftestolen, underviste i katekismen for barna eller besøkte de syke. Misjonen sluttet med en stor messe hvor alle kunne motta kommunionen, og som ofte endte misjonene med en offentlig brenning av kort, terninger, obskøne bilder, verdslige bøker og sanger. Ved en anledning talte han 240 dolker og små våpen og 21 pistoler som ble lagt ved hans føtter.

I løpet av hans misjoner ble han konstant konfrontert med den menneskelige elendighet som kan komme av vold og brutalitet, hensynsløs gambling og seksuelle utskeielser. Men han var også vitne til mange genuine omvendelser og organiseringen av velgjørende arbeid. Når det var tid for å dra videre, ledet han folket i prosesjon til neste landsby, mens de hele tiden ba om at folket der ville motta den samme nåde som var blitt den forrige landsbyen til del.

På tyve år ga Antonius 448 misjoner i 30 bispedømmer i Romagna og Abruzzi – et gjennomsnitt på 22 misjoner hvert år. Til tross for det enorme presset fant han tid til å skrive ned mange av sine prekener og instruksjoner, og han opprettholdt en omfattende korrespondanse. Det er ikke overraskende å høre at han sjelden sov mer enn tre timer om natten og da på en seng av planker, og at han fastet tre av ukens syv dager. Pave Klemens XI (1700-21) ga ham dispensasjon fra å lese tidebønnene på bakgrunn av alle hans aktiviteter, men han gjorde ikke bruk av denne dispensasjonen. Han var en mann av dyp bønn og ekstraordinære botsøvelser, og folket oppfattet villig hans hellighet, og mange hevdet å ha vært vitne til hans mirakler.

I 1708 inviterte storhertugen av Toscana, Cosimo III de'Medici (1670-1723), Antonius til å preke i fasten i Livorno. Antonius ankom barføtt, i en fillete prestekjole og bar bagasjen på ryggen. Først ville folket ikke komme til hans prekener, men han vant dem over, og etter det var det alltid en større by hvor han holdt prekener i fasten. I 1716 var det en alvorlig hungersnød i det sentrale Italia, og Antonius, som da var litt over 50 år, arbeidet utrettelig for å hjelpe folket. Men dette slet ham ut og i tillegg til hans mange andre aktiviteter ble det for mye for ham.

Den 18. oktober 1717 kom han til Pofi ved Frosinone for å starte på en ny misjon, men hans helse var nå sterkt svekket. Under en preken den 26. oktober falt han sammen, fullstendig utslitt, og måtte legges til sengs. Mot slutten av oktober kom det til en midlertidig tilfriskning, og mens noen så frem til at han skulle bli frisk, visste han selv at døden nærmet seg. Den 5. november mottok han Viaticum og sykesalvingens sakrament. Dagen etter ble han stadig svakere og om kvelden hadde han problemer med å snakke, men de som satt ved sengen hans, kunne fortsatt skjønne hans konstante bønn: «Jesus og Maria, mitt håp». Fra klokken 16 fikk han krampeanfall, og disse fortsatte gjennom natten og morgenen etter.

Klokken 11 den 7. november 1717 døde han i Pofi, 52 år gammel. Han ble gravlagt i kirken San Giovanni i Firenze. Han ble saligkåret den 16. april 1893 (dokumentet (Breve) var datert den 25. mars) av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 7. november, mens jesuittene minnes ham liturgisk den 2. juli.