Denne gruppen på 20 salige martyrer tilhører de 233 martyrene som ble saligkåret den 11. mars 2001. De 233 salige led martyrdøden i de første månedene av Den spanske borgerkrigen (1936-39). For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.
Gruppen på 20 martyrer består av 18 medlemmer av dominikanerordenen (Ordo Praedicatorum – OP) fra provinsen Aragón. I samme prosess var også inkludert saken til to sekularprester fra erkebispedømmet Valencia. De to ble inkludert i dominikanernes prosess fordi de begge var medlemmer av et dominikansk prestefellesskap.
Dominikanernes provins Aragón ble opprettet i 1301. Til denne provinsen hørte de hellige Vincent Ferrer og Ludvig Bertrán og de salige Dalmatius Moner og Frans Coll Guitart. De 18 nye salige er de første saligkårede dominikanske ofrene for den religiøse forfølgelsen i den Andre spanske republikk. Ni av de 18 tilhørte klosteret i Calanda (Teruel), som da var et formasjonshus, mens fem kom fra Valencia og fire fra Barcelona.
Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente at de var drept som martyrer «av hat mot troen», ble promulgert den 20. desember 1999. De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
Seremonien på Petersplassen i Roma var Kirkens hittil største saligkåringsseremoni. Den dagen var det ikke som det pleier noen bilder av de nye martyrene. I stedet ble det brukt et felles symbol, nemlig bokstaven «P», som står for Paz (fred), sammen med et kors og en krone av laurbær. Det er symbolet på sarkofagen til den hellige diakon og martyr Vincent, skytshelgen for Valencia.
Paven bestemte at minnedagen for de 233 martyrene skal være 22. september, siden det var denne datoen flest av martyrene ble drept i Valencia i 1936.
De 20 martyrene er:
2A: 18 medlemmer av dominikanerordenen (Ordo Praedicatorum – OP):
Etter at Den spanske borgerkrig brøt ut den 18. juli 1936, utnevnte provinsialen ham til provinsialvikar for konfliktsonen. Han ble drept den 25. november 1936 i Puebla de Híjar i Teruel. Hans jordiske rester er ikke identifisert.
Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, mente han at de var trygge i klosteret, men han måtte likevel forlate det sammen med de andre brødrene. Likevel trodde han ikke situasjonen var så alvorlig, og han prøvde aldri å skjule at han var prest og munk. Derfor ble han raskt avslørt og brakt til fengselet Cárcel Modelo i Valencia. Han prøvde å bruke sin stilling som professor i Roma for å bli satt fri, men uten resultat. Han måtte gjennomgå mye før han om kvelden den 29. august 1936 ble brakt fra fengselet og drept i Quart [Cuart] de Poblet i L'Horta i Valencia.
Etter at borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 måtte brødrene forlate sine klostre og søke tilflukt. Som så mange andre ble broder Rafael angitt. Han skiftet tilfluktssted, men ble oppdaget. Han ble arrestert og skutt den 25. september 1936 [26. september?] på landeveien (Carrera) mellom Valencia og Nazaret, i El Azud de Oro på stranden i Turia [i Piera i Tarragona?]. Han var 37 år gammel.
Han ble drept sammen med seks medbrødre den 29. juli 1936 i Calanda i Teruel.
Da borgerkrigen brøt ut var han blant de første som ble arrestert sammen med to medlemmer av kommuniteten. De ble brakt til Alcañiz, hvor militsmennene ønsket å drepe dem øyeblikkelig. De ble imidlertid løslatt, men kommandanten krevde at de ble sendt tilbake og stilt for retten i Calanda. De var de tre første munkene i fengselet, men senere fikk de selskap av andre etter hvert som de ble tatt. Til slutt var alle syv dominikanerne i fengselet. De ble drept sammen den 29. juli 1936 i Calanda i Teruel.
Han ble drept sammen med seks medbrødre den 29. juli 1936 i Calanda i Teruel.
Han ble som de andre nødt til å forlate klosteret, og han gikk sammen med novisen Joakim Prats Baltueña, og sammen bestemte de seg for å utfordre skjebnen. Da de kom til byen Castelserás, spurte de om veien til Alcañiz. Men de ble forrådt av en kvinne som sendte dem til en patrulje av militsmenn, og de ble arrestert og stengt inne i fengselet. De ble begge skutt den 30. juli 1936 i utkanten av Castelserás i Teruel.
Han måtte forlate klosteret som de andre, og han ville slutte seg til den gruppen som gikk til fots til Zaragoza. Men hans svake helse gjorde dette umulig. Han prøvde å søke tilflukt hos sin fars foreldre i en by noen kilometer fra Calanda. Han gikk sammen med p. Josef Maria Muro Sanmiguel, og sammen bestemte de seg for å utfordre skjebnen. Da de kom til byen Castelserás, spurte de om veien til Alcañiz. Men de ble forrådt av en kvinne som sendte dem til en patrulje av militsmenn, og de ble arrestert og stengt inne i fengselet. Br. Joakim fikk tilbud om friheten hvis han ville rope «Leve kommunismen!», men han svarte med å rope tre ganger: «Leve Kristus Kongen!» De ble begge skutt den 30. juli 1936 i utkanten av Castelserás i Teruel.
Etter at borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936. måtte han og de andre brødrene forlate klosteret. Han tok tilflukt i et nabohus, men for ikke å sette sine beskyttere i fare, måtte han bytte oppholdssted flere ganger inntil han endte i et pensjonat drevet av utlendinger, hvor han regnet med at han var trygg. Men han ble tatt og drept den 21. august 1936 i «El Morrot» i Barcelona. Han led martyrdøden på samme tid som sin bror Miguel, dominikanertertiar og familiefar.
Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, måtte brødrene i kommuniteten i Valencia spre seg, og han søkte tilflukt hos en from familie. Men han kunne bare bli der noen dager på grunn av faren han satte dem i ved å gjemme en prest. Etter begivenhetsrike reiser kom han til familien og arbeidet sammen med dem på markene. Men han ble angitt og arrestert. Han ble drept den 25. september 1936 i Piera i Barcelona. Hans jordiske rester er ikke identifisert.
Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, var han i Barcelona og kunne ikke fortsette reisen. Da han forlot klosteret der, søkte han tilflukt hos en venn av familien. Han kunne tilbringe flere måneder der uten å bli oppdaget, men unnslapp ikke det fremherskende angiveriet i lengden. Han ble arrestert og forhørt, og han la ikke skjul på at han var prest. Han ble skutt få dager senere, den 25. november 1936 [i september?] i Barcelona.
2B: 2 sekularprester i erkebispedømmet Zaragoza inkludert i dominikanernes prosess:
Han var medlem av et dominikansk prestefellesskap og hjelpeprest (coadjutor) i Calanda da forfølgelsene brøt ut. Da militsmennene kom til byen, var prestegården det første huset de ransaket. Han ble skutt ved midnatt den 29. juli 1936 i Calanda.
94. Den salige Zosimus Izquierdo Gil (sp: Zósimo) (1895-1936), født den 17. desember 1895 i Villahermosa del Campo i Teruel i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet Santa María Magdalena. Han ble fermet (konfirmert) i den samme kirken den 14. mai 1914. Han begynte på gutteseminaret i Belchite, hvor han gjennomgikk de første to årene med latinstudier. Da hans foreldre flyttet til Zaragoza, begynte han på Seminario Conciliar, og der fullførte han studiene i filosofi og teologi.
Han ble presteviet i 1920 som sekularprest i bispedømmet Zaragoza, men han var også medlem av et dominikansk prestefellesskap. Da forfølgelsene brøt ut, hadde han vært prest i 16 år, men hadde bare vært ett år som sogneprest i Castelserás. Han ble værende i presteboligen til 28. juli, da et skudd mot et bilde av Jomfru Maria på fasaden fikk ham til å forlate huset med et krusifiks i hånden. Straks fikk han rettet en rekke geværer mot seg, men han sa til dem at verden ikke blir vunnet med geværer, men med kjærlighet. En militsmann ville stikke ham ned, men kommandanten tillot ikke dødsstraff uten rettssak.
Han ble satt i fengsel, hvor det også satt tre dominikanere. Han tjenestegjorde for rundt tretti fanger og hørte skriftemål fra mange av dem, og han tilbrakte mye tid med å be rosenkransen. Han ble skutt den 30. juli i Castelserás sammen med to dominikanere.